Hjemreise!l

Vi har vært noe sløve med å skrive innlegg siden vi kom til San Diego og nordover, det får nesten vente til vi kommer hjem. Akkurat nå er klokka 00:10 torsdag lokal tid, og vi drar 9 timere senere nordover for å komme oss på flyet hjem til Norge.

Jeg har tenkt å oppsummere turen når jeg kommer hjem i større detalj, men vil si at vi har avsluttet turen på en restaurant medUSAs beste vinkart (over 5000 flasker) uten å bli helt blakk, og er alle strålende fornøyde.

Turen har virkelig vært over all forventning. Hvis noen kan lage et bedre opplegg for en ferie i USA i 4 uker, kom med det, vi nekter å tro det før vi får se det :D

Det er både med vemod og glede vi snur nesen hjemover. Jeg snakker for alle når jeg sier at USA, og særlig California, har fått en spesiell plass i våre hjerter. Folket og naturen her er virkelig uovertruffen. Klisjeen om den dumme og ignorante amerikaneren har virkelig ingenting med virkeligheten å gjøre i California.

Med det sier vi 'see you later dudes' fra California og USA. Vi håper de av dere som har fulgt bloggen har fått et lite inntrykk av hva vi har opplevd. Vi sitter igjen med minner for livet, og en følelse av vemod av å forlate det som må være noen av de beste stedene på planeten å leve og oppholde seg.

Later dudes.

Nye bilder og videoer

Bilder er lagt ut helt til og med Grand Canyon, og nye videoer er også lagt ut på videositen for turen (for lenke, se permanente lenker på høyre side i bloggen). Verdt å sjekke ut, synes vi i hvert fall :)

I skrivende stund er det kveld søndag 5. juli, og vi drar nordover mot "danske" Solvang i morgen. Litt mer vinsmaking og avslapping i svært behagelige omgivelser.

Grand Canyon

Etter en dags kjøretur gjennom etter hvert rimelig storslått terreng i Arizona og overnatting i en rimelig kjip liten dorf kalt Page, kjørte vi tirsdag 30. juni inn mot Grand Canyon. Det begynte omtrent som forventet, med ørkenområder og rimelig høy varme (40 grader på det meste).

På det laveste var vi på omtrent 1000 moh, og så begynte klatringa. Og terrenget endret seg til noe ingen av oss hadde forestilt oss...jeg har vært i Grand Canyon før, men da på den mye mer befolkede sørsida. Der var geografien som forventet, litt trær og grønne vekster men stort sett veldig tørt. På nordsida derimot, lignet det mer og mer på norsk granskog...

Etter en knapp times kjøretur oppover og inn i nasjonalparken, kom vi frem til Grand Canyon Lodge, som skulle være vårt tilholdssted for de neste to dagene. Vi hadde leid ei hytte, hvor det var noe intimt...og vi oppdaget at en "king size bed" her ikke akkurat var mye kongelig. Vi så relativt mørkt på at to av oss måtte dele denne, helt til vi fant ut at det var dobbelt sett madrasser i sengene. Dermed bar det ned på gulvet med Haaken på en comfy madrass i stedet for potensielt pinlig øyeblikk i kongesenga.

Litt fakta om Grand Canyon:

• Dannet av Colorado River over en periode på 6 millioner år
• De berømte lagene med stein er fra forskjellige perioder, det eldste på bunnen er hele 2 milliarder år gammelt, det nyeste 230 millioner
• Temperaturforskjellene er gigantiske fra toppen ned til bunnen - det kan lett være så mye som 16 grader forskjell. Den dagen vi gikk tur var det meldt 27 grader på toppen og 43 grader på bunnen...
• Ca 5 millioner turister besøker GC hvert år, de aller fleste drar til den sørlige delen
  
• Det er en knallhard tur å gå ned i dalen og opp igjen...

Haaken er den store faktafreaken, han får legge til mer hvis han gidder ;)

På vei inn ser en faktisk ingenting av selve dalen før helt mot slutten. Den stooore lodgen dekker fullstendig for utsikten, som gjør at synet som åpenbarer seg når en går ut på utsiktsområdet deres blir desto mer slående - plutselig ser du ALT! Det tar tid å ta innover seg, folk blir gjerne stående leeeenge og bare glane med halvveis åpen munn. Bilder kan vanskelig rettferdiggjøre Grand Canyon, men ta gjerne en titt på de vi har tatt (og videoene).

Etter en veldig god middag (en av de bedre vi har hatt her borte faktisk) og en kort gåtur til utsiktspunktet Bright Angel Point, ble det en tidlig kveld for å samle krefter til gåturen dagen etter. Vi bestemte oss for å ta turen ned i dalen til Roaring Springs ca 5 km lenger ned, med en høydeforskjell på nesten 1000 meter. Vi var noe usikre på hvordan varmen ville påvirkene kreftene, men regnet med vi kom til å håndtere det rimelig brukbart.

Bildet viser ikke helt hvor langt ned det var - dette er tatt et stykke ned, og viser ikke hele veien ned. Det ble på det sterkeste advart mot å prøve å gå hele veien ned til Colorado River på bunnen og opp igjen, en rundtur på hele 45 km. Hvert år må det hentes opp ca 250 personer som prøver seg på dette...de fleste menn mellom 18 og 40. Vi fikk også vite at turen kom til å ta 7-9 timer, og vi kom til å bruke 1/3 av tida ned og 2/3 opp. Advarslene haglet om alt mulig rart, fra fottøy til starttidspunkt ("dere MÅ starte før 0700 for å ikke DØ av varme på bunnen!!!!!!111!!!") til drikke til blablabla. Amerikanerne tar advarsler veldig seriøst :)

Rundt 0900 la vei på vei nedover, undertegnede seriøst plastret fra topp til tå for å ikke utsette gnagsårene (som riktignok var på god vei til full helbredelse) for mer lidelse og med sandaler i sekken. Turen nedover gikk som forventet rimelig greit, med unntak av mengdene av slappe amerikanere på muldyr vi møtte på. Som i Bryce Canyon la muldyrene solid med spor etter seg, til tider vasset vi omtrent i møkk...herlig. Heldigvis gikk de ikke mer enn omtrent 1/3 av veien ned.

I motsetning til de fleste turer vi hadde vært med på, var denne helt omvendt. Første del var omtrent uten anstrengelser i det hele tatt og tok ca 2:45. Utsikten som ofte er det som driver deg mot toppen var best på starten (selv om det var mange fantastiske syn på veien ned også). Stien var stort sett grei å følge, med veldig variert underlag - sand, hard stein, sandstein, smale stier med stupbratt fall osv. Selv om utsikten ble "mindre" etter hvert som vi gikk nedover, var det mer enn nok å feste øynene på.

Roaring Springs var ikke noe stort syn i seg selv (Norge har jo tross alt 4 av de 10 høyeste fossene i verden må vite), men greit å slappe og spise litt for å få krefter til turen oppover. Det krydde ikke akkurat av folk her nede, de aller fleste mente nok dette var en litt for hard rute. Vi møtte på et par seige amerikanere godt oppi årene og et par dansker i 20-årene.

Vi hadde ikke akkurat med oss noe temperaturmål ned i dalen, men det var varmt! Erfaringen tilsa at det var omtrent 35 grader, med null vind og skygge. For å være sikker startet turen oppover med rimelig bratt terreng. Trikset fant vi ut var å ta det jevnt, men rolig oppover.

Det var jæ... hardt arbeid, for å si det mildt. Ingen av oss er vant til å jobbe i høye temperaturer, men vi var heldigvis brukbart aklimatisert til både varme og høyde.

Som bildet viser er det langt opp...og toppen jeg peker på er knapt halvveis til målet. Joggeskoene mine ble raskt byttet ut med sandaler - seriøst kan gode sandaler brukes omtrent overalt i nasjonalparkene i USA, i hvert fall på sommeren.

Tempoet oppover var absolutt brukbart, selv om det gikk adskillig mer trått på slutten for undertegnede. Vi fullførte i god stil, og brukte ikke mer enn 10 minutter mer oppover enn vi hadde gjort nedover. Nordmenn er jo opplagt altfor knallharde til å bry oss om de veike rådene ment for amerikanere ;) Det skal sies at skyene og regnværet som kom sigende omtrent halvveis nok hjalp på adskillig - temperaturen var ikke mer enn like over 20 på toppen.

Haaken og Arild fullførte i god stil, jeg i ikke like god stil, men de knappe 6 timene + 1 time avslapning på bunnen var et godt stykke arbeid. Alt i alt var vi vel omtrent like slitne som etter turen til Cloud's Rest selv om distansen var 10 km kortere.

Det ble ikke akkurat hard øldrikking utover kvelden, til det var vi aaaltfor kake. En rolig øl eller to og pizza på terrassen fikk holde, og en tidlig kveld ventet. Neste dag skulle vi kjøre ikke mindre enn 90 mil, for å komme oss i nærheten av San Diego. Vi hadde originalt tenkt å ta en dag ekstra på turen for å dra innom Joshua Tree nasjonalpark og Salton City (en skikkelig spøkelsesby), men fant ut at vi heller ville komme oss til sivilisasjonen. Det var nok inntrykk for en stund nå, bylivet og avslapping ropte ut til oss.


Alt i alt kan vi vel trygt si at Grand Canyon gjorde et uutslettelig inntrykk. Av alle stedene vi har vært er det nok Yosemite og GC som var mest storslåtte, du blir bare slått i bakken. Naturen i Norge er slett ikke verst, men krymper virkelig sammenlignet med det beste USA har å by på.

Ophir Pass

Da vi våknet i Ouray hadde vi en avgjørelse å ta: skulle vi kjøre Ophir Pass, ikke akkurat en highway, eller skulle vi pingle ut? Vi bestemte oss for å spørre den lokale jeeputleieren, som kjekt nok også var de samme som styrte hotellet. Dama bak disken sa følgende (sånn ca) etter at vi hadde informert om hvilken bil vi hadde: "well, it will probably work out fine..but it being a rental, I definitely wouldn't recommend it." I ettertid hadde jeg nok valgt omtrent akkurat samme formulering selv....

Ophir Pass er 3593 moh på sitt høyeste, et dugandes stykke høyere enn Galdhøpiggen. Ut fra bildene vi hadde sett på forhånd, så det ikke direkte ille ut...og det skulle være plass til to biler det meste av veien. Med slik solid info i bakhånd var det lite annet å gjøre enn å ta den macho ruta :D

Veien begynte greit nok, en middels norsk fjellvei med ok underlag. Geografien var, ikke overraskende, nok en gang av det ekstreme slaget:












Ettersom vi nærmet oss toppen, ble derimot adskillig verre. Noen herlige "klunk"!-lyder hørtes fra understellet, og vi lurte på om bravuren hadde tatt overhånd. Vi nådde derimot toppen uten altfor store problemer, og kunne nyte utsikten og nok en gang snø på kort hold.




Veien nedover ble derimot adskillig verre. Utsikten fra toppen av ikke akkurat lovende...

Haaken var sjåføren over Ophir, og førte bilen med kyndig hånd. Jeg skal lett innrømme at hjertet satt et brukbart stykke opp i halsen mye av veien oppover...et medium feiltrinn, og det hadde ikke blitt dårlig med blogginnlegg fremover.

Hvis en dristet seg til å se nedover veien på sida, som selvsagt ikke hadde autovern, så det omtrent sånn ut (se til venstre, halllo). Veikanten vises ikke, men det var vel omtrent max en halvmeter frem til den det meste av veien ned. I ettertid var vi vel alle enige om at dette kanskje ikke var spesielt lurt....og dama bak disken i Ouray hadde helt rett.

Veien så nesten enda verre ut nedenfra. I motsetning til fotturene vi hadde, var veien her faktisk verre på nært hold enn på kort. Akkurat i det vi trodde det var i ferd med å bli bedre, var det forsatt helt for jæ.... underlag. På plussida overtalte vi indirekte noen amerikanere i en Lexus SUV-aktig greie (tror jeg, biler + Lars = hahaha) om å snu da vi nådde bunnen. Ikke fordi vi insisterte på at dette var for vanskelig for dem og bilen, men kun ved å være nådeløst ærlige..."well...it's probably gonna be alright..."

Alt i alt var turen over passet absolutt verdt å få med seg, selv om det kanskje ikke var det lureste vi har gjort. Utsikten var fantastisk, og det var kult å nå over 3500 moh. Selv om vi ikke tilbragte mye tid der, gjorde Rocky Mountains definitivt stort inntrykk på oss alle - selv etter alle de enorme opplevelsene vi har hatt.

Mesa Verde og Million-dollar Highway

Søndag 28 dro vi fra Moab (etter å ha fyllt fryseboksen vår med mat og en diger isblokk) mot Colorado og Mesa Verde. Det ble en kjedelig kjøretur, det sydlige Colorado var triste greier, flatt, fullt av bilvrak og pickuper, og utrolig feite folk som glodde olmt på oss på bensinstasjonene.

Mesa Verde er en diger ås, med den vanlige flate toppen; det er, som vanlig rundt her, et sedimentlag fra en innsjø som stort sett har blitt slitt vekk, med noen åser som står igjen rundt omkring. Oppe på denne åsen har pueblo-indianerne bodd. Det vil si de har, da de begynte med landbruk rundt år 500, drevet landet oppe på åsen. De har bodd under klippene rundt omkring dalene i og skråningene på åsen, i sine karakteristiske steinbygninger.

Det er bygd rundt 600 av disse bosetningene, men de har neppe vært bebodd samtidig. Den på bildet er den største, og er bygd rundt det aller mest dyrebare de hadde, en liten vannkilde bakerst i hula. Den ble bygd i løpet ca 90 år fra rundt 1190 til 1280, i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder var rundt 35 år.

Innen 1300 hadde Puebloene stort sett forlatt Mesa Verde, i følge guiden pga flere faktorer samtidig, viktigst var langvarig (27 år) tørke, og dratt til andre steder i regionen. Dette vet man fordi man kan følge det særpregede keramikkhåndverket deres.

Veldig artig å se på nært hold, vi tok en guidet tur i landsbyen/tempelet på bildet. Jeg vet ikke når jeg så bilder av disse bosetningene første gang, men jeg har hatt lyst til å besøke dem så lenge jeg kan huske.

Deretter startet vi innover i Rocky Mountains, via Durango og innover den såkalte Million Dollar highway, navnet fikk den fordi den var dyr. Og dyr virket den, den ligger i høyfjellet, og er en rimelig forseggjort vei som går i bratte skrenter og i mange svinger. Konstruktørene har spart på en ting, nemlig autovern, se bildet. Landskapet skiftet radikalt, enorme, skogkledde fjell, veldig mye flott å se.

Den delen av Rockies vi var i kalles San Juan mountains, og er veldig rik på mineraler, det var en mining-boom der på slutten av 1800 tallet, f.eks da byen Ironton grunnlagt var det 300 bygninger under oppføring i løpet av 3 uker. Det krydde av spøkelsebyer og nedlagte gruver nå. Rundt Red Mountain, som består av Red Mountain #1, Red Mountain #2 og Red Mountain #3, er det 20 (nedlagte) gruver. Vi kjørte gjennom flere pass, det høyeste var Molnas, på 10910 fot, dvs 3325 moh. Der oppe var det grønt og frodig, og, etter lyden å dømme, utrolig mye frosk. Det kvekket noe infernalsk.

Vi stoppet for kvelden i Ouray, 2349 moh nederst i en dal , en utrolig tiltalende liten by, mye av bebyggelsen er fra 1880 åra, med en plassering inne mellom fjellene som minnet oss om Sunndalsøra. Selv refererte de til seg selv som 'the Switzerland of the USA'. Vi bodde på Twin Peaks Inn... Det første som skjedde da vi gikk ut av bilen der var at vi sukket og sa, 'mmmm, lukten av våt granbar'.

Videoer lagt ut!

Etter mye pes og styr, har vi endelig fått ordnet med å legge ut videoene vi har tatt fra turen.

Stikk innom http://158.38.56.29/lars/, så har vi en ordnet liste med highlights fra Stillehavskysten, Yosemite, Death Valley, Zion og Bryce. Ekstra bra for naturelskere :)

PS: du trenger en videospiller som kan spille av .mov-filer. Vanlig Windows Media Player fungerer ikke uten videre, prøv f.eks. VLC Player eller QuickTime (jeg anbefaler VLC, den spiller av alt mulig av formater ellers også).

Canyonlands

Vi kjørte fra Bryce Canyon Pines rimelig tidlig om morgenen med kurs mot Canyonlands, fremdeles i Utah. På veien endret landskapet seg kraftig, fra de i hovedsak frodige fjelllandskapene vi hadde sett så langt, til det motsatte. Utrolig åpne sletter i høylandet i Utah, flate horisonter på et ukjent antall kilometer med et og annet fjellmassiv i horisonten. Og tørt og steinete, med lavt buskas utover noen steder. I tillegg så var det flere av de karakteristiske flattoppede fjellene utover, som vi skulle se mye mer av i Canyonlands.

Vi kjørte til Moab, en by forvandlet av uranfunn på 50-tallet, en utrolig hyggelig liten by. Deretter kjørte vi opp til toppen av Canyonlands-adkomsten til parken er fra oversiden, hele parken er en kolossal, forreven dal i sjatteringer av rødt, med Colorado River som et grønt belte i bunnen.

Vi dro innom det allestedsnærverende Visitors Center (en halvtimes kjøretur inn i parken), og plukket ut den turen som var merket Staff favorite, Canyon Rim trail. Nok en halvtime kjøring, opplastet med vann og vi var klare til å begynne å gå. Starten på turen var i flatt savanneaktig landskap, rullende gresssletter, som egentlig bare manglet løver. På bldet er vi klar til å begynne innover mot dalen. Litt for varm dag, ca 34 grader*, og litt mye insekter (første gang vi har sett nevneverdig med insekter), men perfekt når det blåste litt.

Men landskapet endret seg, stadig mer stein, det meste er porøs og myk sandstein, i rødt og gult. Og endelig framme ved den første og høyeste veggen ned i dalen er det et helt utrolig skue. Dalen er diger, virkelig diger, det er 250 meter nesten rett ned til det harde laget med hvit stein som danner den første terassen nedover i dalen. Colorado River er nesten umulig å se, den ligger så langt nede i terrenget, med et grønt belte rundt. Ellers er det omtrent helt goldt nede i dalen.

Stien vi gikk gikk helt ned til Colorado River, men vi hadde bare tid til å gå ned til en første mellomavsats, en 20 meter under toppnivået (den såkalte mesaen). Inntrykket ble bare sterkere jo mer vi så, dimensjonene er så store, og det hele så underlig og lite gjestmildt.

Etterpå kjørte Arild resten av turdeltakerne tilbake til hotellet (de sov), og etter endel rekognosering fant vi en restaurant som lå oppe over Moab, med en fantastisk utsikt over toppen av Canyonlands og Moab og solnedgangen, og veldig god mat. Eneste svakheten var endel mygg. En fortreffelig dag.

*temperatur: det er stort sett helt tørt overalt hvor vi er, 30 grader er ikke voldsomt varmt, med noen dagers tilvenning er det bare flott. Og 40 grader er bare varmt, ikke uutholdelig.

Zion til Bryce

For å komme oss fra Zion til Bryce hadde vi tenkt å kjøre over fjellet på småveier, det vil si i alle fall et godt stykke på slike veier. Det begynte flott, vi kjørte ut av Zion og så tilbake inn i igjen på 'baksiden' av de fjellene vi hadde gått på dagen før. Utsikten var strålende, og veldig skiftende, og det regnet etterhvert.

Vi startet nede i Zion, det er varmt og tørt, og kjørte oppover, det begynte å regne, og temperaturen falt fra ca 25 grader til 9 på ca tre kvarter. Samtidig ble, som Arild har nevnt, naturen nesten norsk, vi så bjørk og klissvåte, grønne landskap, en virkelig underlig kjøretur.

Ca midtveis kom vi til Kolob reservoir, en innsjø langt opp i fjellheimen, landskapet og naturen minnet veldig om norsk fjellheim rundt tregrensa. Her skiftet veien til en slags grus, som var veldig ubehagelig å kjøre på, og vi begynte å lure på om vi hadde kjørt feil.

Jeg gikk ut av bilen for å spørre en fyr som sto og lastet småtrær opp på lastebilen sin, hvor vi skulle kjøre hen. Hans første respons, da jeg hadde forklart hva vi ville var 'I hope you have plenty of gas'. Jeg forklarte nærmere, og han svarte omtrent 'Sure, you go right ahead son, we will come looking for you in about a month'. Det viste seg at han eide gården (dvs han var en av de lokale rancherne) vi var på, og han ville ikke kjørt over der selv når det nettopp hadde regnet: 'the road will feel like snot'. Alt i alt en utrolig hyggelig fyr.

Vi snudde og kjørte tilbake, utsikten var finere nedover, og vi rakk fram til Bryce tidsnok til å få gått en super tur. Alt i alt en perfekt bomtur.

Bryce - et lite stykke Norge

Bryce ligger nordvest for Zion, fremdeles i Utah og fremdeles med spektakulær natur. Som de fleste av Utahs nasjonalparker består Bryce av canyons, ubeskrivelige fjellformasjoner. Denne gangen kom vi inn fra oversiden, altså over fjellvidder. Det gir noen assosiasjoner til norsk høyfjell når det står parkert snøscootere langs veien på en ellers grønn vidde. Nasjonalparken ligger på over 2000 moh og har gjennomsnitlig snøfall på 12 cm, bare i juni!!! Men likheten med norske fjell ga seg raskt da vi kom til selve canyonen. Det uendelige, paddeflate landskapet stopper plutselig der noen har revet opp store deler av marken og malt resten rødt. Enorme søyler av rød sandstein er spredt utover et stort område. Det er så påtatt at det er vanskelig å tro at det ikke er laget av mennesker. Det ser egentlig mest ut som Gaudi har tegnet hele området.
Bryce er vel den av parkene vi har vært i som er mest tilgjengelig for publikum, og det var derfor langt mer trafikkerte stier enn i Yosemite og Zion. Vi lot oss derimot ikke skremme av en 4 km lang rundtur med høydevariasjon på 170 meter. Men med sekkene fulle av vann og næringsrik proviant følte vi oss raskt litt malplasserte i køen av turister. Så da vi fant en ekstrasløyfe på 7 km var det et lett valg å ta denne. Her kunne vi gå langt mer uforstyrret rundt blant merkelig fjellformasjoner. Og vi fikk den siste delen av turen i solnedgang og skumring. Ruset og sveiseblinde av inntrykk tok vi bilder av hver eneste lille stein og knaus langs hele turen.
Kvelden ble avsluttet med alt for mye mat, hotellets "world famous" pai, og timer med bildesortering. Middagen endte forøvrig nesten med utslåtte tenner da Lars, mot bedre vitende, påsto at dessertpai er myye bedre enn middagspai. Han vet selvfølgelig ikke hva han prater om, stakkar.

Zion

Vi kjørte fra Vegas til Zion, i Utah, tidlig torsdag morgen. Det var rimelig deilig å dra fra Vegas. For meg var Vegas en opplevelse, om enn ikke av det rent positive slaget, for å si det sånn. Zion derimot var flott. Mer strålende natur.

Vi bodde på et veldig ok inn (med utrolig grinete betjening), med helt utrolig utsikt til de rød-gule fjellveggene som utgjør sidene av Zion. Med andre ord, Zion er nesten bare ett dalføre, innrammet av sandstein, skåret ut av elva i bunnen av dalen over (mange, litt usikker her?) millioner år. Fenomenalt frodig, og litt av et skue.

Lars hadde, igjen, gjort hjemmeleksa si, og funnet fram til en passe lang fottur av det uforglemmelige slaget. Vi tok bussen fra Springdale og inn i parken, og satte igang. Bildet viser meg foran toppen, bildet er tatt helt nede i dalbunnen ved starten av stien. Det hører med til historien at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om at det var opp dit vi skulle...

Det var en bratt og nokså kort tur, på de utrolig forseggjorte stiene amerikanerne stort sett anlegger i nasjonalparkene sine. Utsikten tok seg gradvis opp ettersom vi vant høyde, på sti hugd ut i fjellet, og nøye anlagte 'Trollstiger' for fotturister (se bildet). Mot toppen ble det tidvis veldig luftig (dvs bratt ned fra stien) og vi gikk på svaberg med veldig langt ned, med kjetting å holde seg i. Det kjentes i magen.

På Scout's landing, ca en halv kilometer unna toppen stoppet Lars, han har litt høydeskrekk, og tok ikke sjansen på selve toppen. Arild og jeg gikk ganske mange runder med oss selv, men kom til at det umulig kunne være så ille som det så ut til på avstand. Så, med et stikk av dårlig samvittighet, etterlot vi Lars og fortsatte de siste meterne mot toppen. Det siste bildet viser selve toppen, sett fra Scout's Landing.

Det viste seg å ikke være så ille som det så ut, turen opp var ganske grei, jeg var ekstra skjerpet, men følte meg aldri utrygg. Selvom det var nokså kort vei til evigheten en del steder. Utsikten fra toppen var flott, og ble forsterket av luftigheten, toppen er en smal søyle, og det er ca 500 meter nokså rett ned på stort sett alle kanter. Zion tok seg stålende ut fra toppen, vi fikk noen drøye bilder, og karret oss ned igjen. Nedturen var eklere enn oppturen, høyden synes mye bedre med nesen ut mot luft...

Vi dro ned alle tre, og på vei ned var det vi som gjentatte ganger fikk spørsmålet: hvor ille er det? Og, heldigvis, alle var enige om at det hadde vært en strålende tur.

Middag spiste vi på sportsbaren rett ved, perfekt temperatur for å sitte ute om kvelden i shorts og t-skjorte. Jeg fikk gratis øl, men det er en annen historie. Den eneste nedturen var at Arild måtte sove på gulvet, men det gikk heldigvis bra det og. Vi har endelig innsett at i man bestiller hotellrom her, og det har ingen sammenheng med hvor mange man sier skal sove på rommet, sånn i forhold til antall sengeplasser...

Sin City

Som er et kjært kallenavn på Las Vegas.

Etter naturopplevelser i fleng var det på tide med litt byliv igjen - vi skulle tilbringe 3 dager i Vegas. Forskjellen mellom San Francisco og Las Vegas kunne vel knapt ha vært større - mildt klima vs brennhett; en by med masse sjel vs en by hvor ingen føler seg hjemme; relativt små gater vs minimum 6 felt overalt; osv. Omtrent den eneste likheten er vel at begge byene er relativt dyre.

Byen har definitivt størst ansamling gærninger per [sett inn tilfeldig flatemål] , det er vanskelig å beskrive uten å ha vært der. I et hvilket som helst casino finner du alt fra schvære slappfisker i utvaskede og skitne t-skjorter til damer i den lille sorte, stylet fra topp til tå. Gjennomsnittsvekta er vel omtrent det dobbelte av hva tilfellet var i California.

Det kan vel med en gang sies at spesielt Haaken og Arild ikke følte seg veldig hjemme i Vegas ;) Siden ingen av dem er interessert i gambling, blir det stort sett bare festing igjen å ta seg til. I tillegg er dette en by som ikke er lett å skjønne seg på for ferskinger - hvorenn du snur deg er det noen som prøver å ta fra deg pengene dine. Så mye som mulig og så fort som mulig.

Vi kom frem rundt 14-tida første dag etter en grei transportetappe fra DØDSDALEN. Noen timers avslapning på de gigantiske rommene, unnskyld suitene (60 kvm hver), gjorde godt. Deretter bar det ut i byen på sightseeing for å se på alle de fine hotellene. Lars er gammel veteran fra Vegas og ble en naturlig guide. Etter å ha tasset rundt noen timer fant vi ut at det var på tide å sløse bort de 50 dollarne som var inkludert i hotelltilbudet vi hadde slått til på. Disse måtte brukes på de berømte enarmede bandittene...som sannsynligvis er noe av det mest meningsløse det er mulig å bruke tiden sin på, men som tusenvis av mennesker likevel gjør hele tida i Vegas. Arild kom ut som den STORE vinneren, med 40 dollah som gevinst. Vi fikk såvidt dratt ham bort fra bandittene. Deretter ble det et par drinker, Arild og Haaken gikk og la seg mens Lars brukte noen timer ved pokerbordet. Det ble massiv gevinst, hele 35 dollar. Syke penger!










Dagen etter begynte sent for undertegnede, noe tidligere for de andre to. Litt shopping på det lokale kjøpesenteret, Fashion Show Mall (som ble pusset opp for $1.000.000.000 for noen år siden), var en bra start på dagen. Deretter bar det tilbake på hotellet, hvor det ble kjøpt inn ei flaske champis hver som ble konsumert samtidig som vi gikk gjennom de 500 bildene som var tatt siden sist...men med champisen ble det en riktig så artig jobb :D

Utelivet i Las Vegas er et kapittel for seg selv. Det er en god del "ultrakule" klubber, hvor en må komme tidlig og stå i kø et par timer, betale $30-50 i inngang og krangle med en haug andre gærninger om å betale $20 for hver drink. Alternativt kan en bestille såkalt "bottle service" for seg og sine kompiser, som innebærer at en kjøper minimum to flasker alkohol til $400+ per flaske. Til gjengjeld får en sitt eget bord (!!!) og egen vakt som kan be jenter om å komme til bordet til de opplagt flashy fyrene som sitter der.

Av en eller annen merkelig grunn tiltalte dette ikke noe særlig (i tillegg til at de aller fleste klubbene er stengt søndag-onsdag), så som alle gode skandinaver bestemte vi oss for å starte kvelden på Hard Rock. Det innebar som alt annet i Vegas drosje. I alle andre byer i verden er Hard Rock en banker for god stemning og lettflytende alkohol - men ikke i Vegas. Her er det et slitent hotell med null folk. En øl senere dro vi derfor videre til Carnival Court på Harrah's - som ikke akkurat var mindre harry...Et live rockeband og bartendere som sjonglerte med flasker i fleng (tenk Tom Cruise i Cocktail) og serverte drinker i plastglass er jo classy som f.

Kvelden ble mildt sagt fuktig, detaljene utelater vi for å beskytte det skånsomme publikum.

Dagen etter ble tilbragt i relativt hard bakrus. Vi opplevde faktisk regn i Vegas, som var første gang siden desember. Undertegnedes planer om å grilles ved bassenget gikk dermed i vasken. Energinivået var ikke akkurat på topp, kino var det meste vi orket å ta oss til.

Advarsel: aldri, aldri, aldri, aldri dra på kino i USA. De har ikke nummererte seter, som medfører at en må stille seg i kø en TIME før forestillingen starter på populære filmer. Vi hadde bestemt oss for å se Transformers 2 (tanketom action ftw), uten at vi ante at det var på premieredagen...som medførte enda mer kø.

Advarsel II: aldri, aldri, aldri, aldri se Transformers 2. Megan Fox er fortsatt absurd sexy, men det holder ikke for å holde ut med sånt ubermøl av en film. Kjedelig action, patetisk plott, elendige skuespillere og grufullt irriterende sidekicks gjør dette til en av de verste filmene jeg har sett på kino. Just don't.

Dagen ble avsluttet med en halv time i taxi på grunn av kø (det er kø hele døgnet i denne byen tydeligvis), som var passende. Lesson learned: forhåndsbestill til hva du en måtte finne på å gjøre i Vegas. Eventuelt bare ikke dra dit, vi var i hvert fall glade for å komme oss ut på landeveien igjen...

Neste mål var Utah og nasjonalparker i fleng - Zion, Bryce Canyon og Canyonlands. Forhåpentligvis blir vi ikke konvertert av mengdene av gale mormonere i staten. De har dessuten vannet ut ølet sitt til 3,5%, grrr....

Dødsdalen!!

Etter Yosemite skulle vi innom den berømte Death Valley før vi dro videre til Vegas. En amerikaner jeg kjenner fra nettet ristet på hodet (virtuelt i hvert fall) da jeg fortalte om at vi skulle overnatte her - "you europeans and Death Valley in the summer". Amerikanerne besøker heller DØDSDALEN på våren når det blomstrer her eller om vinteren, da det faktisk er helt ok å bevege seg rundt om i dalen.

Litt trivia:

• Death Valley er det laveste punktet i Nord-Amerika, -85,5 moh på det laveste (Badwater)
  
• I 1913 ble det målt 56,7 grader her, det nest høyeste i verden
• Gjennomsnittstemperaturen i juni er 43 grader
• Death Valley har den høyeste populasjonen av kannibaler i verden

Det har generelt vært kaldere enn vanlig i USA mens vi har vært her. Det har for så vidt passet oss ganske bra, det er varmt nok som det er. Dette gjaldt også i DØDSDALEN:

Etter Yosemite følte vi vel alle at dette, det kunne ikke overgås. Hva kan imponere etter noe sånt?

Vel, Death Valley imponerte vettet av oss. På en heeelt annen måte enn Yosemite. Her var det varmt og med en geologi som minnet mer om Mars enn Jorda. Arild lanserte teorien om at Rover-dronen egentlig bare surret rundt i Death Valley. Høres ganske plausibelt ut, mye billigere.


Vi kom frem til vårt overnattingssted, Stovepipe Wells, omtrent i 3-tida. Rommet var selvsagt nedkjølt av et airconditionanlegg med et lydnivå på omtrent 110 decibel. Etter litt frem og tilbake ble det bestemt at vi skulle dra til noen sanddyner i nærheten, for så å fortsette til Badwater for å få med oss de berømte saltflatene i solnedgangen.

Lars hvilte sine vannblemmer mens Arild og Haaken labbet ut i sanddynene. Med fjellene i bakgrunnen var det et mektig skue:















Turen gikk videre i 7 mil til Badwater. Terrenget var mer variert enn forventet. Ok, det var varmt og tørt hele tida, men variasjonene i farger og formasjoner var likevel svært stor. Saltflatene gjorde stort inntrykk. Vi tilbrakte omtrent en time med å stå og gape over det vanvittige skuet (og drikke ca 2 liter vann hver i løpet av den tiden).












De tre siste timene av kvelden ble tilbrakt til å ligge ute på en benk i nærheten av hotellet, med en flaske god portvin, cashewnøtter og ca 30 grader helt frem til midnatt. Absolutt en av de mer minneverdige øyeblikkene på turen.

Dagen etter spiste vi kanskje den beste frokosten vi har hatt siden San Francisco, det er tydeligvis ikke noe veien med tilgangen på råvarer i DØDSDALEN. Deretter gikk turen videre til syndens bule - Las Vegas. Holdninga var på plass allerede:

Yosemite!!! (utvidet)

På ettermiddagen fredag 19. kom vi fram til Yosemite. Vi hadde hatt Sierra Nevada på høyre hånd hele formiddagen, formidable skogkledde fjell med rikelig snø på toppene. For å komme inn i nasjonalparken tar en rett og slett til høyre, og begynner å kjøre oppover. Og oppover. Og oppover. Selve porten til parken ligger på 3031 meter.



Landskapet er det mest utrolige jeg har sett. Høyden gjør lufta utrolig klar, det er kjølig samtidig som sola tar så mye at det er varmt og fint, utsikten i alle retninger er uvirkelig. Glattskurt berg, gigantiske trær, pittoreske elver og fosser, yrende dyreliv og gigantiske fjell i horisonten. Det hele er nesten overdrevet, det ser ut som natur konstruert av Disney. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke hadde sett det selv.

Bortsett fra landskapet så er det første som slo oss i parken bjørnene. Dvs ikke selve bjørnene, det finnes svært mange svartbjørn i parken, som vi skuffende nok ikke så en eneste en av, men fokuset på bjørnene. Det står advarsler overalt om hva man skal gjøre om en møter bjørn, og at det er veldig viktig at man ikke mater dem. Faktisk så kreves det at absolutt all mat, samt shampo og fuktighetskrem låses inn i spesielle bjørnesikre beholdere når disse tingene ikke er aktivt i bruk. Å låse ting inn i bilen duger ikke. Vi låste inn alt, unntatt en kasse med uåpnete øl i flaske, og om morgenen hadde vi fått en advarsel fra park-rangerne om at dette ikke var akseptabelt, og om vi gjorde det igjen kunne det resultere i bøter eller utkastelse fra parken. Rangerene hadde gått over hele den ganske store parkeringsplassen om kvelden, og satt advarsler på alle biler som inneholdt noe som kunne tiltrekke seg bjørn....

Vi overnattet i telt, en fast oppsatt teltlandsby. Teltene minnet om små hytter, bare laget i presening. Veldig passende og, strålende stemning. Om natta ble kaldt, det var rim på bilen om morgenen. Tidlig lørdag morgen startet vi mot Cloud's rest. Det ble en uforglemmelig tur. Jeg har egentlig ikke ord. Jeg har mast om landskapet over, og kan bare refere tilbake til det. I tillegg så slet Arild med magen og Lars med forkjølelse (de imponerte storligen), og høyden kjentes tydelig.

Turen var rett og slett fantastisk, naturen underveis er utrolig. De 13 kilometerne og 1000 høydemeterne til toppen var ganske lange (ca 2000 til 3025 moh), men det hele var mer enn verdt det. Utsikten fra toppen var helt vill, ord har jeg ikke, bilder får demonstrere. Det aller øverste bildet er tatt nordover, bildet rundt her (layout varierer litt) er sydover Yosemite Valley, med Half Dome til venstre. Half Dome er under oss... Ta en titt på resten av bildene i galleriet.

I tillegg til utsikten spesielt fra toppen, men også ned så er det to ting jeg husker spesielt, for det første lukter det nesten ingenting i Yosemite. Høyden og det at det er så tørt gjør at forråtnelse skjer svært langsomt, samtidig som alle planter sparer på alt av fukt, resultatet er noe som er veldig uvant; det er omtrent luktfritt utendørs. Den langsomme forråtnelsen gjør også at det er mange digre døde seqoiaer (et diger nåletre, med kolossale stammer) som bare står der, uten nåler og bark, og tydeligvis har vært døde lenge, uten å falle ned. Det andre jeg husker spesielt er anmarsjen til toppen, den foregår langs en rimelig smal og utrolig luftig rygg, det er bilder av denne også i bildearkivet. Det var spennende å gå de siste 300 meterne til toppen.

Utover det er det lite mer å si, Yosemite dreier seg ikke om hva vi gjorde men inntrykkene parken ga. Jeg kan bare si; for meg er dagene i Yosemite nesten verdt hele turen alene.

Vi avsluttet dagen med å kjøre til Mammoth Lakes, spiste middag på en urolig hyggelig og bråkete familierestaurant og bar, som spesialiserte seg på diverse røkt mat, jeg gjorde et helhjertet forsøk på å forspise meg på røkt spareribs. Deretter var det rett til sengs.

Bilder lastet opp

Men vi er travelt opptatt med å bekke innpå champagne, så dette blir den eneste teksten foreløpig. Muahahahahahahaha.

Alt er større i USA II

På vei til Yosemite

På vei fra Lake Tahoe ble en ting klart, det kan ikke finnes noen bedre måte å oppleve (denne delen av) USA på, enn med bil. Hele strekket fra Tahoe til Yosemite kjørte vi i det indre høylandet av California, vi var knapt under 1500 moh på hele turen.

Det har også sine fordeler å bo på motell. Under frokosten på Ferraris motell ved Tahoe, hørte vi følgende utsagn fra et eldre ektepar "We had a ranch in Oklahoma, that we sold, and now...", fortsettelsen fikk vi ikke med oss, men likevel.

Det som gjorde stort inntrykk var det skiftende landskapet. Rundt Tahoe var det svært grønt, riktig nok på en rar måte, det så utrolig grønt ut på avstand, på nært hold er det fremdeles grønt, men det finnes nesten ikke gress eller buskas. Det er bare sand og stein mellom trærne. Rett over fjellet innenfor Tahoe er det ørkenaktig, det er som å kaste om en bryter, og det er ingenting som avslører at det ligger en gigantisk innsjø rett på andre sida av fjellet.

Videre mot Yosemite så skiftet landskapet, og opp fra Lake Topaz tidvis svært raskt, det kunne bytte fullstendig fra en sving til den neste, sand og stein til tettvokst knallgrønt buskas over hele fjellsida, nakne klipper og skog. Og hele tiden glassklar luft og skarpe, høye, snødekte fjelltopper i horisonten. For ikke å snakke om Yosemite, men den historien kommer seinere.

Yosemite

er helt absurd vakkert og storslått. Altfor kake til å skrive noe mer eller laste opp bilder etter å ha gått i 9 timer opp til Cloud's Rest på 3025 meter høyt (ok, vi startet ikke på 0 meter...). Oppdatering for siste dager kommer når vi er fremme i Vegas, mandag ettermiddag lokal tid. Og nå: sove i ca 15 timer.

Alt er større i USA

Etter å ha vært her i en uke og kjørt drøye 100 mil i California er det ikke tvil, alt er større i USA. Det kan ikke være tvil om det. Bilene er dobbelt så store, matbutikkene kolossale, veiene breiere osv osv.

Naturen er det mest slående eksempelet, vi har (som Lars allerede har nevnt) sett redwoods, de er så digre at det virker umulig. Men også vanligere gran/furu-trær virker som oppskalerte utgaver av de hjemlige. Kjempehøye, med 10 cm lange barnåler og kongler på størrelse med kattunger virker de som norsk skog på steroider. Og det faktum at de vokser, og vokser seg digre, opp til nesten 3000 meters høyde gjør det hele nesten uvirkelig.



Noe jeg synes er veldig artig er gribbene. Det nøyaktige navnet vet jeg ikke ennå, men det kryr av dem. De er omtrent like tallrike som kråker i Norge (ok, overdrivelse, men ikke så mye) og 3 ganger så store. Hva disse gribbene faktisk lever av er mer uavklart, vi har en teori om at populasjonsstørrelsen varierer, slik som med lemen. Og at vi i år har et gribbeår. Denne teorien har vi ikke greidd å verifisere ennå. Bildet av en enkelt fugl er en av disse gribbene, for de som ikke har peiling på ornitologi. Jeg er veldig fornøyd med å har fått fotografert den ovenfra, bildet er tatt fra Highway 1 ute ved kysten. Måkeerstatningen kan selvfølgelig ikke være dårligere, pelikanene er store som gjess, og myldrer utover langs kysten. Pelikaner på vei ett eller annet sted i det andre bildet.


Veiene er et kapittel for seg, ikke alltid like bra, tidvis verre enn det meste jeg har sett i Norge, men stort sett forseggjort, breie og fine. Utrolig lettkjørt mesteparten av tida. Kombinert med fet bil og cruisekontroll går det rimelig lett å kjøre langt. Og ikke bare sånn er alt større, veiene går i høyere elevasjoner også... (se Lars tidliger innlegg)


Da vi tidligere i dag kjørte fra Quincy (som i Jones, ingen relasjon som vi kunne spore) hit til Kings Beach var det som å kjøre gjennom et amerikansk postkort. Småbyer overalt, fulle av gamle pickuper, general stores tatt ut av en hvilken som helst gammel John Wayne western, avbrutt av skog og fjell. Det er generelt utrolig grønt her, men det virker veldig tørt, og det er lite gress, men masse grønne trær og buskvekster.


Kings Beach, hvor vi overnatter i natt, er en landsby, eller mer en del av 3-4 sammenvokste landsbyer langs nordsia av Lake Tahoe. Fin strand, en badeby rett og slett, i ca 2000 meters høyde. Lake Tahoe og omkringliggende områder er utrolig flotte, utsikten er helt vill, en diger innsjø, grønne skogkledde åser og digre snødekte kjell. Utsikt til ganske mange stjerner i Guide Michelin.

Østover i California og sykdom

I dag var hovedsakelig en transportetappe. Dessverre startet dagen med at Arild følte seg adskillig verre enn i går. Han tilbragte det meste av dagen sovende i baksetet. Sykdom på tur er ikke særlig kult, forhåpentligvis kommer han seg til i morra. Forhåpentligvis slår det ikke ut i full blomst til meg, selv om jeg kjenner det lurker i halsen. Røykerom på et shitty motell er tydeligvis ikke tingen, Haaken har også blitt verre etter å ha vært så godt som frisk dagen før.



Vi kjørte ca 45 mil i dag, på adskillig verre veier enn vi hadde trodd på forhånd. Myyyye svinger opp og ned fjell.

Det suverene høydepunktet på dagen var Lassen Volcanic National Park. Her kjørte vi helt opp til 2600 meters høyde, hvor det var masse snø! Det hadde vi ikke trodd på forhånd, kunne lett hatt en skikkelig snøballkrig på toppen. Se bildene for mer.

Vi skulle egentlig kjøre til Lake Tahoe, men ga opp ca 10 mil lenger nord i Quincy, en liten dorf med 5k innbyggere. Ligger på et helt greit motell, Arild fikk luksusen av å ligge på enerom i natt. Sikter oss inn mot Yosemite i morra hvis formen er bra hos alle.

Vi har stort sett ikke mobildekning whatsoever, og regner ikke med å ha det annet enn i korte strekk før vi kommer til Vegas mandag 22. I tilfelle noen faktisk prøver å få fatt på oss ;)

Highway 1 langs Californias nordlige kyst

I dag tidlig tirsdag startet vi fra Rohnert Park og kjørte mot kysten av California. Målet for dagen var å kjøre ca 50 mil nordover og oppleve kyststripa og redwoods.

Når en tenker på California og Stillehavet er nok det første som slår mange sol og strender. Virkeligheten er noe annerledes, særlig i nord. Det er ikke spesielt varmt, rundt 15 grader. Det blåser mye, og det er tåke i store områder av kystnære strøk nærmest hele tida, på grunn av all fuktigheten fra Stillehavet.

Når det er sagt, er naturen slående. Bilder sier jo mer enn tusen ord, så sjekk ut bildene i fotoalbumet herfra. Det var spesielt å stå og kikke utover og vasse i Stillehavet for første gang :)

Etter å ha kjørt lenge og vel langs kysten, dro vi litt inn i landet igjen og den siste delen av etappen i dag var langs "The Avenue of the Giants". Dette er et veistrekk på ca 4-5 mil hvor vi kjørte gjennom eldgamle skoger - redwoodtrærne kan på det meste bli et par tusen år gamle. Og de er så store at det er vanskelig å fatte. Igjen, bildene sier mer enn det jeg kan gjøre, og de er igjen en dårlig gjenfortelling av virkeligheten.


Nå sitter jeg og skriver på et småstinkende motellrom i en småstinkende liten dorf kalt Eureka. Arild og Haaken har sovnet for lenge siden, som de a-menneskene de er. Har hatt vårt første måltid på en vaskeekte amerikansk diner, som slett ikke var så ille som undertegnede fryktet.

I morgen bærer det videre innover i landet, Stillehavet kommer vi tilbake til. Nå er det Lake Tahoe som er det endelige målet, med en tur innom Lassen Volcanic National Park. Forresten fant jeg mobilen min på gulvet på motellrommet under et berg med laken og tepper...*rødme*

Sonoma - vin og klatretur

Lars sitt addendum til Sonoma - vinene ;) Jeg husker best (og som jeg kjøpte) var nok to zinfandels fra Seghesio winery, en Syrah og den beste portvinen jeg har smakt fra en liten vingård drevet av en australier. Hvis noen er i området, besøk definitivt Loxton winery og Seghesio. Folkene er så vennlige at en ikke vil tro det.



I Sonoma har restaurantene den fortreffelige egenskapen at en stort sett kan ta med seg sin egen vin inn uten å betale noe ekstra for dette. Gjør måltidene noe rimeligere, samtidig som en kan drikke skikkelig god vin :)


Sonoma var fantastisk, jeg elsket plassen til døde. Gåturen vi hadde på 5-6 km og ca 700 meters stigning var hard (i hvert fall for meg...), men så definitivt verdt det. Se bildene, ble noen skikkelig gode.

Suplement

Siden jeg ikke har med egen PC blir det opp til meg å servere restene av det vi har opplevd så langt.
Som Lars har nevnt tidligere var vi på konsert med Datarock på fredag. Jeg var rimelig spent på om Lars og Haaken ville like dem, siden jeg er den eneste som har hørt de live tidligere og trumfet gjennom å dra på konserten. Det var, etter min mening, en fantastisk bra konsert og de to andre påsto at de likte det. Så da er jeg fornøyd.
Vi er nå i Rohnert Park (sic?), som ikke er noen slags navle overhode. Men vi har fått verdens største hotellrom, med egen speilsal og som er generelt overmøblert. Jeg har gått meg vill flere ganger allerede.
Lars har mistet mobilen ett eller annet sted mellom Kaz (siste vingård vi var på) her vi er nå, finnere belønnes med takk og en lang klem.

Sonoma

I går byttet vi bil. Den japanske armadaen ble byttet i en Buick Enclave, en noe mindre og veldig mye mer moderne SUV. Arild sier den er mye bedre å kjøre enn Armadaen, på tross av at den ikke duver som et skip, noe en skulle tro en marineoffiser ville sette pris på. Jeg ser poenget, men synes egentlig det var sjarmerende og veldig autentisk å kjøre rundt i en kolossal bil med en diger V8 og kjøreegenskaper som en madrass. RIP Armada.

Etter det satte vi igang med vinsmaking, og smakte oss rundt halve Sonoma Valley. Jeg overlater til de andre å referere dette, jeg liker vin, men har null hukommelse på dette, og mener min hovedjobb er å være med og bli full, og generelt røle rundt. Noe jeg mener jeg gjorde veldig bra. Men det var mye godt å drikke, og folka rundt her er generelt utrolig hyggelige. Virkelig utrolig hyggelige.

På lykke og fromme satte vi deretter av gårde på fottur. Tok korteste vei ut i bushen fra siste smaking. Og ravet avsted. Vi fikk gått av oss ravinga fort nok, stien startet nokså pent, men det ble en lang tur, og svært bratt etterhvert. Det viste seg at vi var på en smått legendarisk sti, 'the Goodspeed track' til Gunsight rock. Fantastisk landskap, mest utrolig så gikk vi gjennom ville hveteåkere, i de bratteste sydvente helningene. På toppen var utsikten storslagen, og vi så San Pablo bay i det fjerne.

Vel oppe møtte vi 3 utrolig trivelige og rimelig steine locals, som delte ut reisetips om California i øst og vest. Og vi lærte at de store fuglene vi har sett titalls av er gribber.

Nå er det morgen, vi skal kjøre nordover langs kysten, og i dag skal jeg endelig få se Redwoods. Det blir spektakulært. Igjen.

Småting

Turen hittil har vært en positiv overraskelse, selvom jeg var rimelig forventningsfull før jeg dro. Lars har referert masse, jeg vil referere mer, i maksimalt subjektiv stil.

Det er endel overraskende ting som har gjort inntrykk. At San Francisco var fett osv var selvfølgelig forventet. Men at ekstremt kjente, tilsynelatende 'kjedelige' greier som Golden Gate, Alcatraz, kabeltrikk og masse bakker skulle gjøre veldig stort inntrykk hadde jeg ikke trodd. Jeg har vel sett for mye film og tvserier tenker jeg, og blitt indoktrinert. Uansett er jeg positivt overrasket over hvor artig det var å oppleve disse tingene selv. Haigt-Ashbury derimot, det er et gatekryss.

Jeg har kjørt hittil, og det er veldig gøy å kjøre bil her. Og veldig gøy å kjøre monstertruck. Modellen heter Nissan Armada, og navnet er perfekt. Den er enorm, må veie flere tonn, duver som en båt, og er generelt en opplevelse. Glad jeg har kjørt amerikansk bil før, den ligner lite på Yarisen min...

Vi har shoppet. Jeg trodde jeg var immun, men nei. Egentlig bare sko, men kartbok, noe greier fra museet + litt annet, men det har vært artig å snoke i butikker. Penga farer avgårde. Nå må jeg bare finne meg et kamera.

Museet ja, SOMA var veldig bra. Jeg hadde veldig lyst, Arild ditto, men Lars var mer ubestemt. Så vi dro ham med dit på bursdagen hans. Heldigvis trivdes han, og vi fant en diger fotobok han hadde lyst på, å forære ham i bursdagspresang. Presang hadde vi lurt på, det var langt mellom de gode ideene...

Litt mer sushi og vinsmaking

Oh. My. God.

Hvis noen noensinne er i San Francisco og overhodet liker sushi, dra på Kiss Seafood. En bitteliten plass med 10 seter, hvorav 5 er ved disken. Maten var det mest absurde vi noen gang har vært i nærheten av. Sannsynligvis det beste måltidet undertegnede noengang har hatt. Syyyyyyyykt.

Nå er vi på Best Western Inn i Healdsburg, Sonoma. Har vært på vinsmaking, blant annet på Seghesio Zinfandel, som er en av de eldste i USA. Vanvittig bra vin, som vi smakte i kombinasjon med tradisjonelle familieretter. Vi var nok noe lettere å ha med å gjøre enn forrige gruppe, som trakk opp jointen og fyrte i vei rett foran en lettere sjokkert vert...

Fortsetter pengeforbruket i dette tempoet må vi gamble hardt i Las Vegas for å få råd til bensin tilbake til San Fran og flyet :/

Bilder er lastet opp, sjekk på linken til høyre :)

If you're going to San Francisco...

Etter en mye mindre slitsom flyreise enn forventet, landet vi i San Francisco ca 1300 lokal tid - dvs 2200 i Norge. Vi hentet bilen vaar, et komplett monster av en Nissan, og Haaken ledet oss paa eksemplarisk vis gjennom den rimelig kaotiske trafikken i SF til hotellet.

Dessverre har luksushotellet vi bor paa problemer med internettforbindelsen paa rommet, og tar den nette sum av $5 per 20 min paa "businesssenteret" jeg sitter og skriver paa naa. Det blir derfor daarlig med bilder til vi kommer oss ut av storbyen og ut paa landeveien der hvert minste lille motell har nett.

Kort oppsummert er San Francisco virkelig en spesiell by det anbefales aa besoeke. Den frilynte sjelen byen er kjent for er saa definitivt til stede.

Saa langt har vi besoekt diverse tourist traps, tatt kabelbanen opp og ned de bratte gatene, vaert paa konsert med Datarock, proevd aa overkomme jet lag, spist god sushi og skal i kveld feire bursdagen til Lars med enda bedre sushi og sake :)

I morgen legger vi ut paa landeveien, som ikke blir mer enn 10 mil i foerste omgang - vi skal tilbringe 2 dager i Sonoma-distriktet. Alle tre er relativt store vinelskere, saa det blir utrolig bra.

Blast-off!

Reisen starter på Værnes torsdag 11. juni 0620. 7 timer senere (+ en ubetydelig tidsforskjell på 9 timer) lander vi i San Francisco...som også er målet for turen 28 dager senere.

Verktøyet er en SUV 4wd av foreløpig ukjent merke.

Høydepunkter som San Francisco, vintur i Sonoma, vandring i Yosemite, varmedøden i Death Valley, festing og gambling i Las Vegas, nasjonalparker i fleng i Utah, Grand Canyon, 4. juli i San Diego og Highway 1 langs Californias kyst står på programmet.

Steike dette blir fett! :D :D

...så snart den helsikes flyturen er unnagjort.