Canyonlands

Vi kjørte fra Bryce Canyon Pines rimelig tidlig om morgenen med kurs mot Canyonlands, fremdeles i Utah. På veien endret landskapet seg kraftig, fra de i hovedsak frodige fjelllandskapene vi hadde sett så langt, til det motsatte. Utrolig åpne sletter i høylandet i Utah, flate horisonter på et ukjent antall kilometer med et og annet fjellmassiv i horisonten. Og tørt og steinete, med lavt buskas utover noen steder. I tillegg så var det flere av de karakteristiske flattoppede fjellene utover, som vi skulle se mye mer av i Canyonlands.

Vi kjørte til Moab, en by forvandlet av uranfunn på 50-tallet, en utrolig hyggelig liten by. Deretter kjørte vi opp til toppen av Canyonlands-adkomsten til parken er fra oversiden, hele parken er en kolossal, forreven dal i sjatteringer av rødt, med Colorado River som et grønt belte i bunnen.

Vi dro innom det allestedsnærverende Visitors Center (en halvtimes kjøretur inn i parken), og plukket ut den turen som var merket Staff favorite, Canyon Rim trail. Nok en halvtime kjøring, opplastet med vann og vi var klare til å begynne å gå. Starten på turen var i flatt savanneaktig landskap, rullende gresssletter, som egentlig bare manglet løver. På bldet er vi klar til å begynne innover mot dalen. Litt for varm dag, ca 34 grader*, og litt mye insekter (første gang vi har sett nevneverdig med insekter), men perfekt når det blåste litt.

Men landskapet endret seg, stadig mer stein, det meste er porøs og myk sandstein, i rødt og gult. Og endelig framme ved den første og høyeste veggen ned i dalen er det et helt utrolig skue. Dalen er diger, virkelig diger, det er 250 meter nesten rett ned til det harde laget med hvit stein som danner den første terassen nedover i dalen. Colorado River er nesten umulig å se, den ligger så langt nede i terrenget, med et grønt belte rundt. Ellers er det omtrent helt goldt nede i dalen.

Stien vi gikk gikk helt ned til Colorado River, men vi hadde bare tid til å gå ned til en første mellomavsats, en 20 meter under toppnivået (den såkalte mesaen). Inntrykket ble bare sterkere jo mer vi så, dimensjonene er så store, og det hele så underlig og lite gjestmildt.

Etterpå kjørte Arild resten av turdeltakerne tilbake til hotellet (de sov), og etter endel rekognosering fant vi en restaurant som lå oppe over Moab, med en fantastisk utsikt over toppen av Canyonlands og Moab og solnedgangen, og veldig god mat. Eneste svakheten var endel mygg. En fortreffelig dag.

*temperatur: det er stort sett helt tørt overalt hvor vi er, 30 grader er ikke voldsomt varmt, med noen dagers tilvenning er det bare flott. Og 40 grader er bare varmt, ikke uutholdelig.