Hjemreise!l

Vi har vært noe sløve med å skrive innlegg siden vi kom til San Diego og nordover, det får nesten vente til vi kommer hjem. Akkurat nå er klokka 00:10 torsdag lokal tid, og vi drar 9 timere senere nordover for å komme oss på flyet hjem til Norge.

Jeg har tenkt å oppsummere turen når jeg kommer hjem i større detalj, men vil si at vi har avsluttet turen på en restaurant medUSAs beste vinkart (over 5000 flasker) uten å bli helt blakk, og er alle strålende fornøyde.

Turen har virkelig vært over all forventning. Hvis noen kan lage et bedre opplegg for en ferie i USA i 4 uker, kom med det, vi nekter å tro det før vi får se det :D

Det er både med vemod og glede vi snur nesen hjemover. Jeg snakker for alle når jeg sier at USA, og særlig California, har fått en spesiell plass i våre hjerter. Folket og naturen her er virkelig uovertruffen. Klisjeen om den dumme og ignorante amerikaneren har virkelig ingenting med virkeligheten å gjøre i California.

Med det sier vi 'see you later dudes' fra California og USA. Vi håper de av dere som har fulgt bloggen har fått et lite inntrykk av hva vi har opplevd. Vi sitter igjen med minner for livet, og en følelse av vemod av å forlate det som må være noen av de beste stedene på planeten å leve og oppholde seg.

Later dudes.

Nye bilder og videoer

Bilder er lagt ut helt til og med Grand Canyon, og nye videoer er også lagt ut på videositen for turen (for lenke, se permanente lenker på høyre side i bloggen). Verdt å sjekke ut, synes vi i hvert fall :)

I skrivende stund er det kveld søndag 5. juli, og vi drar nordover mot "danske" Solvang i morgen. Litt mer vinsmaking og avslapping i svært behagelige omgivelser.

Grand Canyon

Etter en dags kjøretur gjennom etter hvert rimelig storslått terreng i Arizona og overnatting i en rimelig kjip liten dorf kalt Page, kjørte vi tirsdag 30. juni inn mot Grand Canyon. Det begynte omtrent som forventet, med ørkenområder og rimelig høy varme (40 grader på det meste).

På det laveste var vi på omtrent 1000 moh, og så begynte klatringa. Og terrenget endret seg til noe ingen av oss hadde forestilt oss...jeg har vært i Grand Canyon før, men da på den mye mer befolkede sørsida. Der var geografien som forventet, litt trær og grønne vekster men stort sett veldig tørt. På nordsida derimot, lignet det mer og mer på norsk granskog...

Etter en knapp times kjøretur oppover og inn i nasjonalparken, kom vi frem til Grand Canyon Lodge, som skulle være vårt tilholdssted for de neste to dagene. Vi hadde leid ei hytte, hvor det var noe intimt...og vi oppdaget at en "king size bed" her ikke akkurat var mye kongelig. Vi så relativt mørkt på at to av oss måtte dele denne, helt til vi fant ut at det var dobbelt sett madrasser i sengene. Dermed bar det ned på gulvet med Haaken på en comfy madrass i stedet for potensielt pinlig øyeblikk i kongesenga.

Litt fakta om Grand Canyon:

• Dannet av Colorado River over en periode på 6 millioner år
• De berømte lagene med stein er fra forskjellige perioder, det eldste på bunnen er hele 2 milliarder år gammelt, det nyeste 230 millioner
• Temperaturforskjellene er gigantiske fra toppen ned til bunnen - det kan lett være så mye som 16 grader forskjell. Den dagen vi gikk tur var det meldt 27 grader på toppen og 43 grader på bunnen...
• Ca 5 millioner turister besøker GC hvert år, de aller fleste drar til den sørlige delen
  
• Det er en knallhard tur å gå ned i dalen og opp igjen...

Haaken er den store faktafreaken, han får legge til mer hvis han gidder ;)

På vei inn ser en faktisk ingenting av selve dalen før helt mot slutten. Den stooore lodgen dekker fullstendig for utsikten, som gjør at synet som åpenbarer seg når en går ut på utsiktsområdet deres blir desto mer slående - plutselig ser du ALT! Det tar tid å ta innover seg, folk blir gjerne stående leeeenge og bare glane med halvveis åpen munn. Bilder kan vanskelig rettferdiggjøre Grand Canyon, men ta gjerne en titt på de vi har tatt (og videoene).

Etter en veldig god middag (en av de bedre vi har hatt her borte faktisk) og en kort gåtur til utsiktspunktet Bright Angel Point, ble det en tidlig kveld for å samle krefter til gåturen dagen etter. Vi bestemte oss for å ta turen ned i dalen til Roaring Springs ca 5 km lenger ned, med en høydeforskjell på nesten 1000 meter. Vi var noe usikre på hvordan varmen ville påvirkene kreftene, men regnet med vi kom til å håndtere det rimelig brukbart.

Bildet viser ikke helt hvor langt ned det var - dette er tatt et stykke ned, og viser ikke hele veien ned. Det ble på det sterkeste advart mot å prøve å gå hele veien ned til Colorado River på bunnen og opp igjen, en rundtur på hele 45 km. Hvert år må det hentes opp ca 250 personer som prøver seg på dette...de fleste menn mellom 18 og 40. Vi fikk også vite at turen kom til å ta 7-9 timer, og vi kom til å bruke 1/3 av tida ned og 2/3 opp. Advarslene haglet om alt mulig rart, fra fottøy til starttidspunkt ("dere MÅ starte før 0700 for å ikke DØ av varme på bunnen!!!!!!111!!!") til drikke til blablabla. Amerikanerne tar advarsler veldig seriøst :)

Rundt 0900 la vei på vei nedover, undertegnede seriøst plastret fra topp til tå for å ikke utsette gnagsårene (som riktignok var på god vei til full helbredelse) for mer lidelse og med sandaler i sekken. Turen nedover gikk som forventet rimelig greit, med unntak av mengdene av slappe amerikanere på muldyr vi møtte på. Som i Bryce Canyon la muldyrene solid med spor etter seg, til tider vasset vi omtrent i møkk...herlig. Heldigvis gikk de ikke mer enn omtrent 1/3 av veien ned.

I motsetning til de fleste turer vi hadde vært med på, var denne helt omvendt. Første del var omtrent uten anstrengelser i det hele tatt og tok ca 2:45. Utsikten som ofte er det som driver deg mot toppen var best på starten (selv om det var mange fantastiske syn på veien ned også). Stien var stort sett grei å følge, med veldig variert underlag - sand, hard stein, sandstein, smale stier med stupbratt fall osv. Selv om utsikten ble "mindre" etter hvert som vi gikk nedover, var det mer enn nok å feste øynene på.

Roaring Springs var ikke noe stort syn i seg selv (Norge har jo tross alt 4 av de 10 høyeste fossene i verden må vite), men greit å slappe og spise litt for å få krefter til turen oppover. Det krydde ikke akkurat av folk her nede, de aller fleste mente nok dette var en litt for hard rute. Vi møtte på et par seige amerikanere godt oppi årene og et par dansker i 20-årene.

Vi hadde ikke akkurat med oss noe temperaturmål ned i dalen, men det var varmt! Erfaringen tilsa at det var omtrent 35 grader, med null vind og skygge. For å være sikker startet turen oppover med rimelig bratt terreng. Trikset fant vi ut var å ta det jevnt, men rolig oppover.

Det var jæ... hardt arbeid, for å si det mildt. Ingen av oss er vant til å jobbe i høye temperaturer, men vi var heldigvis brukbart aklimatisert til både varme og høyde.

Som bildet viser er det langt opp...og toppen jeg peker på er knapt halvveis til målet. Joggeskoene mine ble raskt byttet ut med sandaler - seriøst kan gode sandaler brukes omtrent overalt i nasjonalparkene i USA, i hvert fall på sommeren.

Tempoet oppover var absolutt brukbart, selv om det gikk adskillig mer trått på slutten for undertegnede. Vi fullførte i god stil, og brukte ikke mer enn 10 minutter mer oppover enn vi hadde gjort nedover. Nordmenn er jo opplagt altfor knallharde til å bry oss om de veike rådene ment for amerikanere ;) Det skal sies at skyene og regnværet som kom sigende omtrent halvveis nok hjalp på adskillig - temperaturen var ikke mer enn like over 20 på toppen.

Haaken og Arild fullførte i god stil, jeg i ikke like god stil, men de knappe 6 timene + 1 time avslapning på bunnen var et godt stykke arbeid. Alt i alt var vi vel omtrent like slitne som etter turen til Cloud's Rest selv om distansen var 10 km kortere.

Det ble ikke akkurat hard øldrikking utover kvelden, til det var vi aaaltfor kake. En rolig øl eller to og pizza på terrassen fikk holde, og en tidlig kveld ventet. Neste dag skulle vi kjøre ikke mindre enn 90 mil, for å komme oss i nærheten av San Diego. Vi hadde originalt tenkt å ta en dag ekstra på turen for å dra innom Joshua Tree nasjonalpark og Salton City (en skikkelig spøkelsesby), men fant ut at vi heller ville komme oss til sivilisasjonen. Det var nok inntrykk for en stund nå, bylivet og avslapping ropte ut til oss.


Alt i alt kan vi vel trygt si at Grand Canyon gjorde et uutslettelig inntrykk. Av alle stedene vi har vært er det nok Yosemite og GC som var mest storslåtte, du blir bare slått i bakken. Naturen i Norge er slett ikke verst, men krymper virkelig sammenlignet med det beste USA har å by på.