Sin City

Som er et kjært kallenavn på Las Vegas.

Etter naturopplevelser i fleng var det på tide med litt byliv igjen - vi skulle tilbringe 3 dager i Vegas. Forskjellen mellom San Francisco og Las Vegas kunne vel knapt ha vært større - mildt klima vs brennhett; en by med masse sjel vs en by hvor ingen føler seg hjemme; relativt små gater vs minimum 6 felt overalt; osv. Omtrent den eneste likheten er vel at begge byene er relativt dyre.

Byen har definitivt størst ansamling gærninger per [sett inn tilfeldig flatemål] , det er vanskelig å beskrive uten å ha vært der. I et hvilket som helst casino finner du alt fra schvære slappfisker i utvaskede og skitne t-skjorter til damer i den lille sorte, stylet fra topp til tå. Gjennomsnittsvekta er vel omtrent det dobbelte av hva tilfellet var i California.

Det kan vel med en gang sies at spesielt Haaken og Arild ikke følte seg veldig hjemme i Vegas ;) Siden ingen av dem er interessert i gambling, blir det stort sett bare festing igjen å ta seg til. I tillegg er dette en by som ikke er lett å skjønne seg på for ferskinger - hvorenn du snur deg er det noen som prøver å ta fra deg pengene dine. Så mye som mulig og så fort som mulig.

Vi kom frem rundt 14-tida første dag etter en grei transportetappe fra DØDSDALEN. Noen timers avslapning på de gigantiske rommene, unnskyld suitene (60 kvm hver), gjorde godt. Deretter bar det ut i byen på sightseeing for å se på alle de fine hotellene. Lars er gammel veteran fra Vegas og ble en naturlig guide. Etter å ha tasset rundt noen timer fant vi ut at det var på tide å sløse bort de 50 dollarne som var inkludert i hotelltilbudet vi hadde slått til på. Disse måtte brukes på de berømte enarmede bandittene...som sannsynligvis er noe av det mest meningsløse det er mulig å bruke tiden sin på, men som tusenvis av mennesker likevel gjør hele tida i Vegas. Arild kom ut som den STORE vinneren, med 40 dollah som gevinst. Vi fikk såvidt dratt ham bort fra bandittene. Deretter ble det et par drinker, Arild og Haaken gikk og la seg mens Lars brukte noen timer ved pokerbordet. Det ble massiv gevinst, hele 35 dollar. Syke penger!










Dagen etter begynte sent for undertegnede, noe tidligere for de andre to. Litt shopping på det lokale kjøpesenteret, Fashion Show Mall (som ble pusset opp for $1.000.000.000 for noen år siden), var en bra start på dagen. Deretter bar det tilbake på hotellet, hvor det ble kjøpt inn ei flaske champis hver som ble konsumert samtidig som vi gikk gjennom de 500 bildene som var tatt siden sist...men med champisen ble det en riktig så artig jobb :D

Utelivet i Las Vegas er et kapittel for seg selv. Det er en god del "ultrakule" klubber, hvor en må komme tidlig og stå i kø et par timer, betale $30-50 i inngang og krangle med en haug andre gærninger om å betale $20 for hver drink. Alternativt kan en bestille såkalt "bottle service" for seg og sine kompiser, som innebærer at en kjøper minimum to flasker alkohol til $400+ per flaske. Til gjengjeld får en sitt eget bord (!!!) og egen vakt som kan be jenter om å komme til bordet til de opplagt flashy fyrene som sitter der.

Av en eller annen merkelig grunn tiltalte dette ikke noe særlig (i tillegg til at de aller fleste klubbene er stengt søndag-onsdag), så som alle gode skandinaver bestemte vi oss for å starte kvelden på Hard Rock. Det innebar som alt annet i Vegas drosje. I alle andre byer i verden er Hard Rock en banker for god stemning og lettflytende alkohol - men ikke i Vegas. Her er det et slitent hotell med null folk. En øl senere dro vi derfor videre til Carnival Court på Harrah's - som ikke akkurat var mindre harry...Et live rockeband og bartendere som sjonglerte med flasker i fleng (tenk Tom Cruise i Cocktail) og serverte drinker i plastglass er jo classy som f.

Kvelden ble mildt sagt fuktig, detaljene utelater vi for å beskytte det skånsomme publikum.

Dagen etter ble tilbragt i relativt hard bakrus. Vi opplevde faktisk regn i Vegas, som var første gang siden desember. Undertegnedes planer om å grilles ved bassenget gikk dermed i vasken. Energinivået var ikke akkurat på topp, kino var det meste vi orket å ta oss til.

Advarsel: aldri, aldri, aldri, aldri dra på kino i USA. De har ikke nummererte seter, som medfører at en må stille seg i kø en TIME før forestillingen starter på populære filmer. Vi hadde bestemt oss for å se Transformers 2 (tanketom action ftw), uten at vi ante at det var på premieredagen...som medførte enda mer kø.

Advarsel II: aldri, aldri, aldri, aldri se Transformers 2. Megan Fox er fortsatt absurd sexy, men det holder ikke for å holde ut med sånt ubermøl av en film. Kjedelig action, patetisk plott, elendige skuespillere og grufullt irriterende sidekicks gjør dette til en av de verste filmene jeg har sett på kino. Just don't.

Dagen ble avsluttet med en halv time i taxi på grunn av kø (det er kø hele døgnet i denne byen tydeligvis), som var passende. Lesson learned: forhåndsbestill til hva du en måtte finne på å gjøre i Vegas. Eventuelt bare ikke dra dit, vi var i hvert fall glade for å komme oss ut på landeveien igjen...

Neste mål var Utah og nasjonalparker i fleng - Zion, Bryce Canyon og Canyonlands. Forhåpentligvis blir vi ikke konvertert av mengdene av gale mormonere i staten. De har dessuten vannet ut ølet sitt til 3,5%, grrr....

Dødsdalen!!

Etter Yosemite skulle vi innom den berømte Death Valley før vi dro videre til Vegas. En amerikaner jeg kjenner fra nettet ristet på hodet (virtuelt i hvert fall) da jeg fortalte om at vi skulle overnatte her - "you europeans and Death Valley in the summer". Amerikanerne besøker heller DØDSDALEN på våren når det blomstrer her eller om vinteren, da det faktisk er helt ok å bevege seg rundt om i dalen.

Litt trivia:

• Death Valley er det laveste punktet i Nord-Amerika, -85,5 moh på det laveste (Badwater)
  
• I 1913 ble det målt 56,7 grader her, det nest høyeste i verden
• Gjennomsnittstemperaturen i juni er 43 grader
• Death Valley har den høyeste populasjonen av kannibaler i verden

Det har generelt vært kaldere enn vanlig i USA mens vi har vært her. Det har for så vidt passet oss ganske bra, det er varmt nok som det er. Dette gjaldt også i DØDSDALEN:

Etter Yosemite følte vi vel alle at dette, det kunne ikke overgås. Hva kan imponere etter noe sånt?

Vel, Death Valley imponerte vettet av oss. På en heeelt annen måte enn Yosemite. Her var det varmt og med en geologi som minnet mer om Mars enn Jorda. Arild lanserte teorien om at Rover-dronen egentlig bare surret rundt i Death Valley. Høres ganske plausibelt ut, mye billigere.


Vi kom frem til vårt overnattingssted, Stovepipe Wells, omtrent i 3-tida. Rommet var selvsagt nedkjølt av et airconditionanlegg med et lydnivå på omtrent 110 decibel. Etter litt frem og tilbake ble det bestemt at vi skulle dra til noen sanddyner i nærheten, for så å fortsette til Badwater for å få med oss de berømte saltflatene i solnedgangen.

Lars hvilte sine vannblemmer mens Arild og Haaken labbet ut i sanddynene. Med fjellene i bakgrunnen var det et mektig skue:















Turen gikk videre i 7 mil til Badwater. Terrenget var mer variert enn forventet. Ok, det var varmt og tørt hele tida, men variasjonene i farger og formasjoner var likevel svært stor. Saltflatene gjorde stort inntrykk. Vi tilbrakte omtrent en time med å stå og gape over det vanvittige skuet (og drikke ca 2 liter vann hver i løpet av den tiden).












De tre siste timene av kvelden ble tilbrakt til å ligge ute på en benk i nærheten av hotellet, med en flaske god portvin, cashewnøtter og ca 30 grader helt frem til midnatt. Absolutt en av de mer minneverdige øyeblikkene på turen.

Dagen etter spiste vi kanskje den beste frokosten vi har hatt siden San Francisco, det er tydeligvis ikke noe veien med tilgangen på råvarer i DØDSDALEN. Deretter gikk turen videre til syndens bule - Las Vegas. Holdninga var på plass allerede:

Yosemite!!! (utvidet)

På ettermiddagen fredag 19. kom vi fram til Yosemite. Vi hadde hatt Sierra Nevada på høyre hånd hele formiddagen, formidable skogkledde fjell med rikelig snø på toppene. For å komme inn i nasjonalparken tar en rett og slett til høyre, og begynner å kjøre oppover. Og oppover. Og oppover. Selve porten til parken ligger på 3031 meter.



Landskapet er det mest utrolige jeg har sett. Høyden gjør lufta utrolig klar, det er kjølig samtidig som sola tar så mye at det er varmt og fint, utsikten i alle retninger er uvirkelig. Glattskurt berg, gigantiske trær, pittoreske elver og fosser, yrende dyreliv og gigantiske fjell i horisonten. Det hele er nesten overdrevet, det ser ut som natur konstruert av Disney. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke hadde sett det selv.

Bortsett fra landskapet så er det første som slo oss i parken bjørnene. Dvs ikke selve bjørnene, det finnes svært mange svartbjørn i parken, som vi skuffende nok ikke så en eneste en av, men fokuset på bjørnene. Det står advarsler overalt om hva man skal gjøre om en møter bjørn, og at det er veldig viktig at man ikke mater dem. Faktisk så kreves det at absolutt all mat, samt shampo og fuktighetskrem låses inn i spesielle bjørnesikre beholdere når disse tingene ikke er aktivt i bruk. Å låse ting inn i bilen duger ikke. Vi låste inn alt, unntatt en kasse med uåpnete øl i flaske, og om morgenen hadde vi fått en advarsel fra park-rangerne om at dette ikke var akseptabelt, og om vi gjorde det igjen kunne det resultere i bøter eller utkastelse fra parken. Rangerene hadde gått over hele den ganske store parkeringsplassen om kvelden, og satt advarsler på alle biler som inneholdt noe som kunne tiltrekke seg bjørn....

Vi overnattet i telt, en fast oppsatt teltlandsby. Teltene minnet om små hytter, bare laget i presening. Veldig passende og, strålende stemning. Om natta ble kaldt, det var rim på bilen om morgenen. Tidlig lørdag morgen startet vi mot Cloud's rest. Det ble en uforglemmelig tur. Jeg har egentlig ikke ord. Jeg har mast om landskapet over, og kan bare refere tilbake til det. I tillegg så slet Arild med magen og Lars med forkjølelse (de imponerte storligen), og høyden kjentes tydelig.

Turen var rett og slett fantastisk, naturen underveis er utrolig. De 13 kilometerne og 1000 høydemeterne til toppen var ganske lange (ca 2000 til 3025 moh), men det hele var mer enn verdt det. Utsikten fra toppen var helt vill, ord har jeg ikke, bilder får demonstrere. Det aller øverste bildet er tatt nordover, bildet rundt her (layout varierer litt) er sydover Yosemite Valley, med Half Dome til venstre. Half Dome er under oss... Ta en titt på resten av bildene i galleriet.

I tillegg til utsikten spesielt fra toppen, men også ned så er det to ting jeg husker spesielt, for det første lukter det nesten ingenting i Yosemite. Høyden og det at det er så tørt gjør at forråtnelse skjer svært langsomt, samtidig som alle planter sparer på alt av fukt, resultatet er noe som er veldig uvant; det er omtrent luktfritt utendørs. Den langsomme forråtnelsen gjør også at det er mange digre døde seqoiaer (et diger nåletre, med kolossale stammer) som bare står der, uten nåler og bark, og tydeligvis har vært døde lenge, uten å falle ned. Det andre jeg husker spesielt er anmarsjen til toppen, den foregår langs en rimelig smal og utrolig luftig rygg, det er bilder av denne også i bildearkivet. Det var spennende å gå de siste 300 meterne til toppen.

Utover det er det lite mer å si, Yosemite dreier seg ikke om hva vi gjorde men inntrykkene parken ga. Jeg kan bare si; for meg er dagene i Yosemite nesten verdt hele turen alene.

Vi avsluttet dagen med å kjøre til Mammoth Lakes, spiste middag på en urolig hyggelig og bråkete familierestaurant og bar, som spesialiserte seg på diverse røkt mat, jeg gjorde et helhjertet forsøk på å forspise meg på røkt spareribs. Deretter var det rett til sengs.

Bilder lastet opp

Men vi er travelt opptatt med å bekke innpå champagne, så dette blir den eneste teksten foreløpig. Muahahahahahahaha.

Alt er større i USA II

På vei til Yosemite

På vei fra Lake Tahoe ble en ting klart, det kan ikke finnes noen bedre måte å oppleve (denne delen av) USA på, enn med bil. Hele strekket fra Tahoe til Yosemite kjørte vi i det indre høylandet av California, vi var knapt under 1500 moh på hele turen.

Det har også sine fordeler å bo på motell. Under frokosten på Ferraris motell ved Tahoe, hørte vi følgende utsagn fra et eldre ektepar "We had a ranch in Oklahoma, that we sold, and now...", fortsettelsen fikk vi ikke med oss, men likevel.

Det som gjorde stort inntrykk var det skiftende landskapet. Rundt Tahoe var det svært grønt, riktig nok på en rar måte, det så utrolig grønt ut på avstand, på nært hold er det fremdeles grønt, men det finnes nesten ikke gress eller buskas. Det er bare sand og stein mellom trærne. Rett over fjellet innenfor Tahoe er det ørkenaktig, det er som å kaste om en bryter, og det er ingenting som avslører at det ligger en gigantisk innsjø rett på andre sida av fjellet.

Videre mot Yosemite så skiftet landskapet, og opp fra Lake Topaz tidvis svært raskt, det kunne bytte fullstendig fra en sving til den neste, sand og stein til tettvokst knallgrønt buskas over hele fjellsida, nakne klipper og skog. Og hele tiden glassklar luft og skarpe, høye, snødekte fjelltopper i horisonten. For ikke å snakke om Yosemite, men den historien kommer seinere.

Yosemite

er helt absurd vakkert og storslått. Altfor kake til å skrive noe mer eller laste opp bilder etter å ha gått i 9 timer opp til Cloud's Rest på 3025 meter høyt (ok, vi startet ikke på 0 meter...). Oppdatering for siste dager kommer når vi er fremme i Vegas, mandag ettermiddag lokal tid. Og nå: sove i ca 15 timer.