Ophir Pass

Da vi våknet i Ouray hadde vi en avgjørelse å ta: skulle vi kjøre Ophir Pass, ikke akkurat en highway, eller skulle vi pingle ut? Vi bestemte oss for å spørre den lokale jeeputleieren, som kjekt nok også var de samme som styrte hotellet. Dama bak disken sa følgende (sånn ca) etter at vi hadde informert om hvilken bil vi hadde: "well, it will probably work out fine..but it being a rental, I definitely wouldn't recommend it." I ettertid hadde jeg nok valgt omtrent akkurat samme formulering selv....

Ophir Pass er 3593 moh på sitt høyeste, et dugandes stykke høyere enn Galdhøpiggen. Ut fra bildene vi hadde sett på forhånd, så det ikke direkte ille ut...og det skulle være plass til to biler det meste av veien. Med slik solid info i bakhånd var det lite annet å gjøre enn å ta den macho ruta :D

Veien begynte greit nok, en middels norsk fjellvei med ok underlag. Geografien var, ikke overraskende, nok en gang av det ekstreme slaget:












Ettersom vi nærmet oss toppen, ble derimot adskillig verre. Noen herlige "klunk"!-lyder hørtes fra understellet, og vi lurte på om bravuren hadde tatt overhånd. Vi nådde derimot toppen uten altfor store problemer, og kunne nyte utsikten og nok en gang snø på kort hold.




Veien nedover ble derimot adskillig verre. Utsikten fra toppen av ikke akkurat lovende...

Haaken var sjåføren over Ophir, og førte bilen med kyndig hånd. Jeg skal lett innrømme at hjertet satt et brukbart stykke opp i halsen mye av veien oppover...et medium feiltrinn, og det hadde ikke blitt dårlig med blogginnlegg fremover.

Hvis en dristet seg til å se nedover veien på sida, som selvsagt ikke hadde autovern, så det omtrent sånn ut (se til venstre, halllo). Veikanten vises ikke, men det var vel omtrent max en halvmeter frem til den det meste av veien ned. I ettertid var vi vel alle enige om at dette kanskje ikke var spesielt lurt....og dama bak disken i Ouray hadde helt rett.

Veien så nesten enda verre ut nedenfra. I motsetning til fotturene vi hadde, var veien her faktisk verre på nært hold enn på kort. Akkurat i det vi trodde det var i ferd med å bli bedre, var det forsatt helt for jæ.... underlag. På plussida overtalte vi indirekte noen amerikanere i en Lexus SUV-aktig greie (tror jeg, biler + Lars = hahaha) om å snu da vi nådde bunnen. Ikke fordi vi insisterte på at dette var for vanskelig for dem og bilen, men kun ved å være nådeløst ærlige..."well...it's probably gonna be alright..."

Alt i alt var turen over passet absolutt verdt å få med seg, selv om det kanskje ikke var det lureste vi har gjort. Utsikten var fantastisk, og det var kult å nå over 3500 moh. Selv om vi ikke tilbragte mye tid der, gjorde Rocky Mountains definitivt stort inntrykk på oss alle - selv etter alle de enorme opplevelsene vi har hatt.

Mesa Verde og Million-dollar Highway

Søndag 28 dro vi fra Moab (etter å ha fyllt fryseboksen vår med mat og en diger isblokk) mot Colorado og Mesa Verde. Det ble en kjedelig kjøretur, det sydlige Colorado var triste greier, flatt, fullt av bilvrak og pickuper, og utrolig feite folk som glodde olmt på oss på bensinstasjonene.

Mesa Verde er en diger ås, med den vanlige flate toppen; det er, som vanlig rundt her, et sedimentlag fra en innsjø som stort sett har blitt slitt vekk, med noen åser som står igjen rundt omkring. Oppe på denne åsen har pueblo-indianerne bodd. Det vil si de har, da de begynte med landbruk rundt år 500, drevet landet oppe på åsen. De har bodd under klippene rundt omkring dalene i og skråningene på åsen, i sine karakteristiske steinbygninger.

Det er bygd rundt 600 av disse bosetningene, men de har neppe vært bebodd samtidig. Den på bildet er den største, og er bygd rundt det aller mest dyrebare de hadde, en liten vannkilde bakerst i hula. Den ble bygd i løpet ca 90 år fra rundt 1190 til 1280, i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder var rundt 35 år.

Innen 1300 hadde Puebloene stort sett forlatt Mesa Verde, i følge guiden pga flere faktorer samtidig, viktigst var langvarig (27 år) tørke, og dratt til andre steder i regionen. Dette vet man fordi man kan følge det særpregede keramikkhåndverket deres.

Veldig artig å se på nært hold, vi tok en guidet tur i landsbyen/tempelet på bildet. Jeg vet ikke når jeg så bilder av disse bosetningene første gang, men jeg har hatt lyst til å besøke dem så lenge jeg kan huske.

Deretter startet vi innover i Rocky Mountains, via Durango og innover den såkalte Million Dollar highway, navnet fikk den fordi den var dyr. Og dyr virket den, den ligger i høyfjellet, og er en rimelig forseggjort vei som går i bratte skrenter og i mange svinger. Konstruktørene har spart på en ting, nemlig autovern, se bildet. Landskapet skiftet radikalt, enorme, skogkledde fjell, veldig mye flott å se.

Den delen av Rockies vi var i kalles San Juan mountains, og er veldig rik på mineraler, det var en mining-boom der på slutten av 1800 tallet, f.eks da byen Ironton grunnlagt var det 300 bygninger under oppføring i løpet av 3 uker. Det krydde av spøkelsebyer og nedlagte gruver nå. Rundt Red Mountain, som består av Red Mountain #1, Red Mountain #2 og Red Mountain #3, er det 20 (nedlagte) gruver. Vi kjørte gjennom flere pass, det høyeste var Molnas, på 10910 fot, dvs 3325 moh. Der oppe var det grønt og frodig, og, etter lyden å dømme, utrolig mye frosk. Det kvekket noe infernalsk.

Vi stoppet for kvelden i Ouray, 2349 moh nederst i en dal , en utrolig tiltalende liten by, mye av bebyggelsen er fra 1880 åra, med en plassering inne mellom fjellene som minnet oss om Sunndalsøra. Selv refererte de til seg selv som 'the Switzerland of the USA'. Vi bodde på Twin Peaks Inn... Det første som skjedde da vi gikk ut av bilen der var at vi sukket og sa, 'mmmm, lukten av våt granbar'.

Videoer lagt ut!

Etter mye pes og styr, har vi endelig fått ordnet med å legge ut videoene vi har tatt fra turen.

Stikk innom http://158.38.56.29/lars/, så har vi en ordnet liste med highlights fra Stillehavskysten, Yosemite, Death Valley, Zion og Bryce. Ekstra bra for naturelskere :)

PS: du trenger en videospiller som kan spille av .mov-filer. Vanlig Windows Media Player fungerer ikke uten videre, prøv f.eks. VLC Player eller QuickTime (jeg anbefaler VLC, den spiller av alt mulig av formater ellers også).

Canyonlands

Vi kjørte fra Bryce Canyon Pines rimelig tidlig om morgenen med kurs mot Canyonlands, fremdeles i Utah. På veien endret landskapet seg kraftig, fra de i hovedsak frodige fjelllandskapene vi hadde sett så langt, til det motsatte. Utrolig åpne sletter i høylandet i Utah, flate horisonter på et ukjent antall kilometer med et og annet fjellmassiv i horisonten. Og tørt og steinete, med lavt buskas utover noen steder. I tillegg så var det flere av de karakteristiske flattoppede fjellene utover, som vi skulle se mye mer av i Canyonlands.

Vi kjørte til Moab, en by forvandlet av uranfunn på 50-tallet, en utrolig hyggelig liten by. Deretter kjørte vi opp til toppen av Canyonlands-adkomsten til parken er fra oversiden, hele parken er en kolossal, forreven dal i sjatteringer av rødt, med Colorado River som et grønt belte i bunnen.

Vi dro innom det allestedsnærverende Visitors Center (en halvtimes kjøretur inn i parken), og plukket ut den turen som var merket Staff favorite, Canyon Rim trail. Nok en halvtime kjøring, opplastet med vann og vi var klare til å begynne å gå. Starten på turen var i flatt savanneaktig landskap, rullende gresssletter, som egentlig bare manglet løver. På bldet er vi klar til å begynne innover mot dalen. Litt for varm dag, ca 34 grader*, og litt mye insekter (første gang vi har sett nevneverdig med insekter), men perfekt når det blåste litt.

Men landskapet endret seg, stadig mer stein, det meste er porøs og myk sandstein, i rødt og gult. Og endelig framme ved den første og høyeste veggen ned i dalen er det et helt utrolig skue. Dalen er diger, virkelig diger, det er 250 meter nesten rett ned til det harde laget med hvit stein som danner den første terassen nedover i dalen. Colorado River er nesten umulig å se, den ligger så langt nede i terrenget, med et grønt belte rundt. Ellers er det omtrent helt goldt nede i dalen.

Stien vi gikk gikk helt ned til Colorado River, men vi hadde bare tid til å gå ned til en første mellomavsats, en 20 meter under toppnivået (den såkalte mesaen). Inntrykket ble bare sterkere jo mer vi så, dimensjonene er så store, og det hele så underlig og lite gjestmildt.

Etterpå kjørte Arild resten av turdeltakerne tilbake til hotellet (de sov), og etter endel rekognosering fant vi en restaurant som lå oppe over Moab, med en fantastisk utsikt over toppen av Canyonlands og Moab og solnedgangen, og veldig god mat. Eneste svakheten var endel mygg. En fortreffelig dag.

*temperatur: det er stort sett helt tørt overalt hvor vi er, 30 grader er ikke voldsomt varmt, med noen dagers tilvenning er det bare flott. Og 40 grader er bare varmt, ikke uutholdelig.

Zion til Bryce

For å komme oss fra Zion til Bryce hadde vi tenkt å kjøre over fjellet på småveier, det vil si i alle fall et godt stykke på slike veier. Det begynte flott, vi kjørte ut av Zion og så tilbake inn i igjen på 'baksiden' av de fjellene vi hadde gått på dagen før. Utsikten var strålende, og veldig skiftende, og det regnet etterhvert.

Vi startet nede i Zion, det er varmt og tørt, og kjørte oppover, det begynte å regne, og temperaturen falt fra ca 25 grader til 9 på ca tre kvarter. Samtidig ble, som Arild har nevnt, naturen nesten norsk, vi så bjørk og klissvåte, grønne landskap, en virkelig underlig kjøretur.

Ca midtveis kom vi til Kolob reservoir, en innsjø langt opp i fjellheimen, landskapet og naturen minnet veldig om norsk fjellheim rundt tregrensa. Her skiftet veien til en slags grus, som var veldig ubehagelig å kjøre på, og vi begynte å lure på om vi hadde kjørt feil.

Jeg gikk ut av bilen for å spørre en fyr som sto og lastet småtrær opp på lastebilen sin, hvor vi skulle kjøre hen. Hans første respons, da jeg hadde forklart hva vi ville var 'I hope you have plenty of gas'. Jeg forklarte nærmere, og han svarte omtrent 'Sure, you go right ahead son, we will come looking for you in about a month'. Det viste seg at han eide gården (dvs han var en av de lokale rancherne) vi var på, og han ville ikke kjørt over der selv når det nettopp hadde regnet: 'the road will feel like snot'. Alt i alt en utrolig hyggelig fyr.

Vi snudde og kjørte tilbake, utsikten var finere nedover, og vi rakk fram til Bryce tidsnok til å få gått en super tur. Alt i alt en perfekt bomtur.

Bryce - et lite stykke Norge

Bryce ligger nordvest for Zion, fremdeles i Utah og fremdeles med spektakulær natur. Som de fleste av Utahs nasjonalparker består Bryce av canyons, ubeskrivelige fjellformasjoner. Denne gangen kom vi inn fra oversiden, altså over fjellvidder. Det gir noen assosiasjoner til norsk høyfjell når det står parkert snøscootere langs veien på en ellers grønn vidde. Nasjonalparken ligger på over 2000 moh og har gjennomsnitlig snøfall på 12 cm, bare i juni!!! Men likheten med norske fjell ga seg raskt da vi kom til selve canyonen. Det uendelige, paddeflate landskapet stopper plutselig der noen har revet opp store deler av marken og malt resten rødt. Enorme søyler av rød sandstein er spredt utover et stort område. Det er så påtatt at det er vanskelig å tro at det ikke er laget av mennesker. Det ser egentlig mest ut som Gaudi har tegnet hele området.
Bryce er vel den av parkene vi har vært i som er mest tilgjengelig for publikum, og det var derfor langt mer trafikkerte stier enn i Yosemite og Zion. Vi lot oss derimot ikke skremme av en 4 km lang rundtur med høydevariasjon på 170 meter. Men med sekkene fulle av vann og næringsrik proviant følte vi oss raskt litt malplasserte i køen av turister. Så da vi fant en ekstrasløyfe på 7 km var det et lett valg å ta denne. Her kunne vi gå langt mer uforstyrret rundt blant merkelig fjellformasjoner. Og vi fikk den siste delen av turen i solnedgang og skumring. Ruset og sveiseblinde av inntrykk tok vi bilder av hver eneste lille stein og knaus langs hele turen.
Kvelden ble avsluttet med alt for mye mat, hotellets "world famous" pai, og timer med bildesortering. Middagen endte forøvrig nesten med utslåtte tenner da Lars, mot bedre vitende, påsto at dessertpai er myye bedre enn middagspai. Han vet selvfølgelig ikke hva han prater om, stakkar.

Zion

Vi kjørte fra Vegas til Zion, i Utah, tidlig torsdag morgen. Det var rimelig deilig å dra fra Vegas. For meg var Vegas en opplevelse, om enn ikke av det rent positive slaget, for å si det sånn. Zion derimot var flott. Mer strålende natur.

Vi bodde på et veldig ok inn (med utrolig grinete betjening), med helt utrolig utsikt til de rød-gule fjellveggene som utgjør sidene av Zion. Med andre ord, Zion er nesten bare ett dalføre, innrammet av sandstein, skåret ut av elva i bunnen av dalen over (mange, litt usikker her?) millioner år. Fenomenalt frodig, og litt av et skue.

Lars hadde, igjen, gjort hjemmeleksa si, og funnet fram til en passe lang fottur av det uforglemmelige slaget. Vi tok bussen fra Springdale og inn i parken, og satte igang. Bildet viser meg foran toppen, bildet er tatt helt nede i dalbunnen ved starten av stien. Det hører med til historien at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om at det var opp dit vi skulle...

Det var en bratt og nokså kort tur, på de utrolig forseggjorte stiene amerikanerne stort sett anlegger i nasjonalparkene sine. Utsikten tok seg gradvis opp ettersom vi vant høyde, på sti hugd ut i fjellet, og nøye anlagte 'Trollstiger' for fotturister (se bildet). Mot toppen ble det tidvis veldig luftig (dvs bratt ned fra stien) og vi gikk på svaberg med veldig langt ned, med kjetting å holde seg i. Det kjentes i magen.

På Scout's landing, ca en halv kilometer unna toppen stoppet Lars, han har litt høydeskrekk, og tok ikke sjansen på selve toppen. Arild og jeg gikk ganske mange runder med oss selv, men kom til at det umulig kunne være så ille som det så ut til på avstand. Så, med et stikk av dårlig samvittighet, etterlot vi Lars og fortsatte de siste meterne mot toppen. Det siste bildet viser selve toppen, sett fra Scout's Landing.

Det viste seg å ikke være så ille som det så ut, turen opp var ganske grei, jeg var ekstra skjerpet, men følte meg aldri utrygg. Selvom det var nokså kort vei til evigheten en del steder. Utsikten fra toppen var flott, og ble forsterket av luftigheten, toppen er en smal søyle, og det er ca 500 meter nokså rett ned på stort sett alle kanter. Zion tok seg stålende ut fra toppen, vi fikk noen drøye bilder, og karret oss ned igjen. Nedturen var eklere enn oppturen, høyden synes mye bedre med nesen ut mot luft...

Vi dro ned alle tre, og på vei ned var det vi som gjentatte ganger fikk spørsmålet: hvor ille er det? Og, heldigvis, alle var enige om at det hadde vært en strålende tur.

Middag spiste vi på sportsbaren rett ved, perfekt temperatur for å sitte ute om kvelden i shorts og t-skjorte. Jeg fikk gratis øl, men det er en annen historie. Den eneste nedturen var at Arild måtte sove på gulvet, men det gikk heldigvis bra det og. Vi har endelig innsett at i man bestiller hotellrom her, og det har ingen sammenheng med hvor mange man sier skal sove på rommet, sånn i forhold til antall sengeplasser...