Zion

Vi kjørte fra Vegas til Zion, i Utah, tidlig torsdag morgen. Det var rimelig deilig å dra fra Vegas. For meg var Vegas en opplevelse, om enn ikke av det rent positive slaget, for å si det sånn. Zion derimot var flott. Mer strålende natur.

Vi bodde på et veldig ok inn (med utrolig grinete betjening), med helt utrolig utsikt til de rød-gule fjellveggene som utgjør sidene av Zion. Med andre ord, Zion er nesten bare ett dalføre, innrammet av sandstein, skåret ut av elva i bunnen av dalen over (mange, litt usikker her?) millioner år. Fenomenalt frodig, og litt av et skue.

Lars hadde, igjen, gjort hjemmeleksa si, og funnet fram til en passe lang fottur av det uforglemmelige slaget. Vi tok bussen fra Springdale og inn i parken, og satte igang. Bildet viser meg foran toppen, bildet er tatt helt nede i dalbunnen ved starten av stien. Det hører med til historien at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om at det var opp dit vi skulle...

Det var en bratt og nokså kort tur, på de utrolig forseggjorte stiene amerikanerne stort sett anlegger i nasjonalparkene sine. Utsikten tok seg gradvis opp ettersom vi vant høyde, på sti hugd ut i fjellet, og nøye anlagte 'Trollstiger' for fotturister (se bildet). Mot toppen ble det tidvis veldig luftig (dvs bratt ned fra stien) og vi gikk på svaberg med veldig langt ned, med kjetting å holde seg i. Det kjentes i magen.

På Scout's landing, ca en halv kilometer unna toppen stoppet Lars, han har litt høydeskrekk, og tok ikke sjansen på selve toppen. Arild og jeg gikk ganske mange runder med oss selv, men kom til at det umulig kunne være så ille som det så ut til på avstand. Så, med et stikk av dårlig samvittighet, etterlot vi Lars og fortsatte de siste meterne mot toppen. Det siste bildet viser selve toppen, sett fra Scout's Landing.

Det viste seg å ikke være så ille som det så ut, turen opp var ganske grei, jeg var ekstra skjerpet, men følte meg aldri utrygg. Selvom det var nokså kort vei til evigheten en del steder. Utsikten fra toppen var flott, og ble forsterket av luftigheten, toppen er en smal søyle, og det er ca 500 meter nokså rett ned på stort sett alle kanter. Zion tok seg stålende ut fra toppen, vi fikk noen drøye bilder, og karret oss ned igjen. Nedturen var eklere enn oppturen, høyden synes mye bedre med nesen ut mot luft...

Vi dro ned alle tre, og på vei ned var det vi som gjentatte ganger fikk spørsmålet: hvor ille er det? Og, heldigvis, alle var enige om at det hadde vært en strålende tur.

Middag spiste vi på sportsbaren rett ved, perfekt temperatur for å sitte ute om kvelden i shorts og t-skjorte. Jeg fikk gratis øl, men det er en annen historie. Den eneste nedturen var at Arild måtte sove på gulvet, men det gikk heldigvis bra det og. Vi har endelig innsett at i man bestiller hotellrom her, og det har ingen sammenheng med hvor mange man sier skal sove på rommet, sånn i forhold til antall sengeplasser...