Ophir Pass

Da vi våknet i Ouray hadde vi en avgjørelse å ta: skulle vi kjøre Ophir Pass, ikke akkurat en highway, eller skulle vi pingle ut? Vi bestemte oss for å spørre den lokale jeeputleieren, som kjekt nok også var de samme som styrte hotellet. Dama bak disken sa følgende (sånn ca) etter at vi hadde informert om hvilken bil vi hadde: "well, it will probably work out fine..but it being a rental, I definitely wouldn't recommend it." I ettertid hadde jeg nok valgt omtrent akkurat samme formulering selv....

Ophir Pass er 3593 moh på sitt høyeste, et dugandes stykke høyere enn Galdhøpiggen. Ut fra bildene vi hadde sett på forhånd, så det ikke direkte ille ut...og det skulle være plass til to biler det meste av veien. Med slik solid info i bakhånd var det lite annet å gjøre enn å ta den macho ruta :D

Veien begynte greit nok, en middels norsk fjellvei med ok underlag. Geografien var, ikke overraskende, nok en gang av det ekstreme slaget:












Ettersom vi nærmet oss toppen, ble derimot adskillig verre. Noen herlige "klunk"!-lyder hørtes fra understellet, og vi lurte på om bravuren hadde tatt overhånd. Vi nådde derimot toppen uten altfor store problemer, og kunne nyte utsikten og nok en gang snø på kort hold.




Veien nedover ble derimot adskillig verre. Utsikten fra toppen av ikke akkurat lovende...

Haaken var sjåføren over Ophir, og førte bilen med kyndig hånd. Jeg skal lett innrømme at hjertet satt et brukbart stykke opp i halsen mye av veien oppover...et medium feiltrinn, og det hadde ikke blitt dårlig med blogginnlegg fremover.

Hvis en dristet seg til å se nedover veien på sida, som selvsagt ikke hadde autovern, så det omtrent sånn ut (se til venstre, halllo). Veikanten vises ikke, men det var vel omtrent max en halvmeter frem til den det meste av veien ned. I ettertid var vi vel alle enige om at dette kanskje ikke var spesielt lurt....og dama bak disken i Ouray hadde helt rett.

Veien så nesten enda verre ut nedenfra. I motsetning til fotturene vi hadde, var veien her faktisk verre på nært hold enn på kort. Akkurat i det vi trodde det var i ferd med å bli bedre, var det forsatt helt for jæ.... underlag. På plussida overtalte vi indirekte noen amerikanere i en Lexus SUV-aktig greie (tror jeg, biler + Lars = hahaha) om å snu da vi nådde bunnen. Ikke fordi vi insisterte på at dette var for vanskelig for dem og bilen, men kun ved å være nådeløst ærlige..."well...it's probably gonna be alright..."

Alt i alt var turen over passet absolutt verdt å få med seg, selv om det kanskje ikke var det lureste vi har gjort. Utsikten var fantastisk, og det var kult å nå over 3500 moh. Selv om vi ikke tilbragte mye tid der, gjorde Rocky Mountains definitivt stort inntrykk på oss alle - selv etter alle de enorme opplevelsene vi har hatt.